Jeg leste med stor interesse og gjenkjennelse Ingrid Sørseths kronikk i Klassekampen mandag 22. desember. I hovedsak er jeg enig i synspunktene hennes, men jeg mener hun kanskje tar litt lett på en side ved det som har med lærere, lønn og arbeidstid å gjøre: Utdanningsforbundet og dets rolle. Da skolepakke 1 var gjenstand for uravstemming, var jeg ennå medlem av Lærerforbundet. Men under fryktelig sterk tvil. Etter at resultatet blei som frykta, meldte jeg meg ut. Det var en svært tung og vanskelig avgjørelse, for jeg har vært aktiv som medlem og tillitsvalgt på flere nivåer i organisasjonen gjennom mange år. Men jeg ville ikke være medlem i ei forening som til de grader, etter min mening, lot være å høre hva medlemmene mener. (Jeg er klar over at det blei flertall for avtalen, men det skyldes vel kanskje lærernes evige blanding av likegyldighet og misforstått lojalitet?) Etter dette har vi fått ordninga med lokal lønnsdannelse etter trynefaktorprinsippet. De tillitsvalgte i vår kommune stemte for en slik avtale. Horribelt! Men den viktigste problemstillinga nå, som før, mener jeg likevel er: Hvordan bruke «fagforeninga» slik ei fagforening bør brukes? Hvordan kan vi hindre at KS gir oss en arbeidsavtale som ingen liker, men som ledelsen ikke «klarer» å unngå? Og hvordan bevisstgjøre medlemmene på grunnplanet slik at de begynner å argumentere på en slik måte at ledelsen i Utdanningsforbundet må høre på dem?