I en belærende kronikk den 22. desember skjønnmaler psykiater Jan Olav Johannessen den norske psykiatrien. Det har norske psykiatere gjort siden vi fikk vår første psykiatrilov i 1848, sjøl om den norske psykiatrien hele tida har vært systematisert galskap. Det er den også i dag, men enhver tid er blind for sin egen ondskap. Sjeflege Johannessen skriver at boka «Gjøkeredet» har «ingenting med dagens virkelighet å gjøre». Det er bare ikke sant! Sjeflegen nevner ikke med et eneste ord at Norge er på verdenstoppen i bruk av tvangsbehandling med nærmere 10.000 tvangsbehandlinger i året. Han nevner videre ikke med et ord alle de mekaniske tvangsmidlene som blir brukt. Nå kjenner jeg personlig en kvinne som er blitt lagt i reimer, og som er blitt befølt av en pleier mens hun lå fastspent. Det er massevis av eksempler også i Norge på at både psykiatere og andre ansatte i psykiatrien har begått mange seksuelle overgrep mot de som er i deres klør. Nå står en av Norges mest kjente psykiatriprofessorer tiltalt for seksuelt overgrep. Sjeflegen nevner heller ikke med et ord at de internerte pasientene går neddopa som zombier på de psykiatriske interneringsleirene. Dette er ikke amerikansk psykiatri; det er norsk psykiatri i dag. La meg ta leseren med på et besøk på isolatet på avdeling Dagali I på Dikemark sjukehus i dag: Der blir mennesker som er litt urolige, kasta på et nakent rom. Dette rommet består av ei seng, en stol og et nattbord. Ellers er rommet fullstendig nakent. De får ikke ha et eneste klesplagg der. Alt oppbevares i et avlåst skap i et annet rom. Heller ikke får de ha så mye som et pappbeger med vann eller en banan på nattbordet.