Hva var det som skjedde, og kanskje viktigst, når var det at det endret seg? Fra at vi alle var på samme nivå og bare slang, er alt snudd på hodet. Og så alle disse antagelsene hele tiden. Står det biologisk klokke i pannen min, og i så fall, hvem har skrevet det der? Er det sånn at jeg burde lengte etter barn i magen og høy, flott mann, og at jeg ikke lever ordentlig sånn som jeg gjør nå? Jeg synes jeg har det fint. Jeg nærmer meg jo min toppalder faktisk. Skal jeg si det litt høyere kanskje, hører de meg da? Og plutselig har jeg ikke like mye makt ute lenger. Det er det gutta som har, eller det sier i hvert fall en god kompis av meg. Fra å bo litt inne datamaskinen sin har han nå oppdaget singlelivets lykke, og han sier han bare velger og vraker. Du skjønner det, sier han, at damer nå vet du, de er bare ute etter mann og barn. De leter og leter og jeg er jo så klart redd for å såre, men jeg kan jo hygge meg litt allikevel. Hallo, jeg vil også hygge meg. Jeg lover at jeg også bare er ute etter uforpliktende moro. Må finne et viskelær til pannen og begynne å presentere meg som 23. For dette funker ikke. Min kompis sier også at han føler med meg og at det ikke kan være lett å være single og rundt 30. Og jeg som trodde vi var venner. I selskap, med min kompis og hans ferske Don Juan-venner, vil de alle være greie og tenker så det knaker. Mens de knipser med fingrene, og smiler medlidende til meg. Jo, Gjert er single. Han er nok noe for deg. Og så forventer de kanskje at jeg skal falle på kne og juble av lykke. Men jeg vil ikke møte Gjert. Jeg har det jo bra. Som sagt. Jeg visker febrilsk i pannen og går ut med menn, født på 80-tallet, fordi de i det minste vet at dette ikke kan bli noe seriøst. For jeg leter ikke. Jeg bare slenger. nins