Feministene har bestemt over livet mitt helt siden jeg blei født i 1967. Mamma var den første. Det var ingen forskjell på gutter og jenter den gangen, så derfor fikk jeg dokker å leike med. Og tydelig beskjed om at jeg var uspiselig hvis jeg lagde støy eller var trassig. Og lærte husarbeid. Da venninner blei viktigere enn mamma noen år etterpå, hadde de allerede fått stafettpinnen i hånda: Guttegreier var ingenting å ta vare på. Det var ikke bare de gamle machogreiene som forårsaka geiping og hoderysting, heavy metal var like teit. Falsetthyling om krig og storm og lengsel etter kjærlighet og nakne damer på coveret. Det var vel ikke rart at gutter ikke kunne snakke om følelser med sånne forbilder? Vi var sauer som dilta i flokk, vi lo av jenter når de hadde egne meninger, vi tenkte bare på én ting og jeg bestemte meg en gang for alle at jeg aldri skulle bli drittsekk, jeg skulle aldri avbryte damer som hadde noe viktig å si, jeg skulle aldri redusere dem til sexobjekter og jeg skulle alltid ta hensyn til at patriarkatet levde like mye inni meg like som utafor. Dere kan jo tenke dere hvor lett det blei, når det eneste jeg tenkte på var hvordan jenter så ut uten klær på.Så er det dèt det handler om når Linda Skugge og jentene i Syn og Segn hever stemmen? Er det sånn at når jentene sier: «Nå er vi faen meg lei av å aldri komme til orde her, vi jobber og sliter hver eneste dag og hvem er det som sitter igjen med oppvasken hver gang en eller annen dust har driti på draget?», så svarer guttene: «Jammen jeg fikk ikke fitte da jeg var nitten! Det fikk alle de andre!»Mine første steg som lønnsarbeider var under en sjef som var en racer til å formulere ufordelaktigheter om menn i sin alminnelighet. For eksempel hadde hun nettopp kvitta seg med en samboer, og resonnerte på denne måten: «Hvis gubben forlanger at du skal være hjemme om kvelden, så kast'n på hue og ræva ut». Hun var medlem av Kvinnefronten og hadde hørt om en horekunde som hadde fått nervøst sammenbrudd etter de famøse aksjonene på syttitallet: «Ha ha ha ha ha» var hennes respons. Da jeg med mine enogtyve år mente at vi gikk mot et kaldere samfunn, korrigerte hun meg med denne: «Kaldere samfunn? Grunnen til at du tror det, er at du er skremt av jentene ikke nøyer seg med å være gode husmødre lenger.»Men uansett hva sjefen min kunne finne på å vri ut av seg, så makta hu aldri å gi meg følelsen av å være tråkka på. Og det var hennes kunststykke, det var hu som var proff. Hvis jeg mente at vi burde gjøre ting på en annen måte, så diskuterte hun ut i fra det. Hvis jeg hadde gjort en god jobb, så var hun førstemann til å påpeke akkurat det. Hvis jeg gjorde feil ga hun saklig veiledning. Til og med da jeg kom for seint tredje dagen på rad stakk hun hodet inn og humra at hun kunne godt skysse meg fra Helsfyr hvis det var banen som var problemet. Det eneste hu forventa av meg var at jeg gjorde den jobben jeg var satt til å gjøre. Hu var kort og godt den beste sjefen jeg har hatt noen gang. Herskesjuk? Mannsrollens krise? Angrep på ytringsfriheten? Ærlig talt gutter, trudde dere at løypa var lagt en gang for alle? At livet skulle bli en fest med dere selv i midten nå som dere endelig hadde lært å vaske? «Hulk hulk, se på livet mitt! Hulk hulk, jeg er ikke lykkelig! Hulk hulk, det ble ikke slikt jeg hadde tenkt at det skulle bli» WELL JOIN THE FUCKING CLUB ALLRIGHT!!! Hvis det er så deprimerende å lunsje med feministene så er det vel nok av arbeid som venter nede på kontoret?