Føljetong er stort sett et negativt ladet ord. Det smaker av «dameblad» og dårlig litteratur med tåredryppende romantikk til trøst i en hverdag fylt av slit og slep. Mentalt sukkertøy med andre ord. Men det begynte ikke slik. Ukebladene er faktisk tuftet på ideelt grunnlag. De skulle være veiledende i god moral og skikk og bruk, såvel som i sunnhet og sykdom og alskens huslige sysler og fulgte godt opp den strømning i tiden som het folkeopplysning. Spalter som «Fra videnskabens verden» og lignende hørte med. Ren underholdning var det lite av – en stund, men så kom fortellingen og da den slo an, fulgte utgiverne opp med fortsettelsesfortellingen. Dermed sank ukebladene raskt ned til det nivå som i dag kalles kulørt ukepresse eller enda verre, «kloakklitteratur». Radioen sto lenge på folkeopplysningens barrikader og holder framleis enkelte bastioner, men fjernsynet kan ikke sende et eneste innslag som ikke har underholdning som første premiss. Føljetongen heter nå «serie», eser som en forspist kjempebaby og invaderer våre kulturelle beitemarker like grådig som den brune skogsneglen forsyner seg av hage og åker. Men sukkertøy og dop må vi ha. Plutselig husker jeg en annen form for føljetong, den som enkelte aviser drev med i beste folkeopplysningsånd. De trykket kjente og gode bøker, gjerne slike som forholdsvis nylig var kommet ut, tror jeg, og hensikten var å spre god litteratur til den mindre kjøpesterke delen av folket. Jeg oppdaget denne type føljetong første gang som dopapir, et vanlig endelikt for aviser. Eieren av gammaldassen hadde antagelig fått boka til jul eller fødselsdag, og dermed havnet føljetongen, pent utklippet, i samlet og noe gulnet form – på do. Boka var «Den gode jord» av Pearl S. Buck (Nobelpris 1938). Jeg ble så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. De voksne trodde jeg var blitt syk og sendte ut en redningsekspedisjon. Jeg puttet fort avisboka under genseren og reddet den fra en fornedrende død. Denne sorten føljetonger kom med åtte sider hver gang, fire på hver sin side av – jeg tror – siste blad. Det var bare en liten ulempe; sidene var så sært nummerert. Man måtte ustanselig bla om. Meningen var at man kunne klippe ut føljetongen, og ved å brette utklippet på en bestemt måte, ble det orden på sidene, og man fikk et lite hefte på åtte sider. Til slutt kunne den fingernemme lime eller sy heftene sammen og – vips – så hadde avisas abonnenter en hel bok. Ideen om dobbeltsidige baksider er herved overbragt. Noe å tenke på for påskekrimmen 2004?