Ser same tendens

[]

Advokat Leif Strøm i Trondheim har også eit inntrykk av at det blir stadig vanskelegare å nå fram for utanlandske kvinner som søkjer rett til opphald etter mishandling i ekteskap. Han har også over tid behandla ei rekkje slike saker.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Mishandla kvinner nektas opphald

Magnhild Folkvord

Advokat Bente Oftedal Roli har i løpet av kort tid registrert avslag på heile fire saker der mishandla kvinner har søkt opphald i Noreg etter samlivsbrott. Ho er forundra over å sjå ein tendens til ei innstramming av praksisen frå Utlendingsdirektoratet (UDI) si side. Oftedal Roli har lang erfaring med saker som gjeld mishandla kvinners rett til opphald, både frå eigen advokatpraksis og frå den jobben ho gjer gjennom Fri rettshjelp i Oslo, og meiner alle dei fire sakene ligg innafor dei retningslinene som skulle sikra kvinnene rett til opphald i Noreg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Den store familieveven

Unni Rustad

«Hele familien min er i Peshawar», sa en av kollegaene mine, «bare kona mi og barna mine er her». Han vagga trist på huet. Hele den store familieveven er langt borte, han og den lille kjernefamilien er aleine, en liten flik rivi løs fra den store sammenhengen av søstre og brødre, foreldre, onkler og tanter, besteforeldre, kusiner og fettere. Tjukke slekta er stor og viktig. Hva er et enkeltmenneske? Bare et lite blad på den lille greina som sitter fast på den større som er godt festa sammen med mange andre på det store treet, midtpunktet i livet. I boka si «East of Kabul, West of New York», forteller afghansk-amerikanske Tamim Ansari om barndom i Kabul. Han prøver å finne et ord for den gruppa han vokste opp med i det lille universet bak en av de høye murene alle byer og landsbyer er fulle av. Familie er ikke det rette ordet, sier han – utvida familie kjennes også som et for snevert ord. Stamme er for stort. Han bestemmer seg for klan. Han forteller at ingen i Afghanistan hadde adresse, men om noen sendte brev til Tamim Ansari, Afghanistan, ville det til slutt komme fram – alle veit hvor Ansariene kommer fra. Skal du fylle ut papirer her, spørres det etter fars navn. Faren min på Eidsvoll kjerkegård er nå en kjent størrelse på opptil flere offentlige dokumenter i både Pakistan og Afghanistan! I en begravelse traff jeg Nasrin, en ung lege som snakka godt engelsk og var ivrig etter å bruke den. «Hvor er du ifra?» spurte jeg. «Kandahar», svarte hun. «Så spennende, fortell meg om Kandahar da du var liten», ba jeg. «Det veit jeg ingenting om, jeg har aldri vært der. Det var i Kabul jeg vokste opp», smilte hun. Faren hennes var fra Kandahar, og i den store sammenhengen betyr det ikke så mye hvor hun vokste opp. På identitetskortet hennes står det Kandahar, det er der familietreet har røttene sine. Alle må stifte familie, så klart. Det har nettopp vært en stri bryllupssesong. Ei jeg kjenner var invitert til seks bryllup og et forlovelsesselskap på ei uke i forrige måned. Det går i to skift. Mange begynner om morgenen og utpå ettermiddagen er det hele over. Da vi bodde på hotell i Mazar, var det deilig lukt av grilla lam fra bryllupsrommet klokka halv ni om morran. I det siste har det vært et par overfall på kveldsbryllup hvor alle gjestene og brudeparet har måttet gi ifra seg alt gull de har, så nå er det blitt ekstra populært med dagsbryllup, og køene har vært lange for å sikre seg de fineste lokalene. Biler dekka med hvite tyllsløyfer og røde plastroser lyser opp som kjempemessige, nysprøyta kremkaker i det grå og møkkete bybildet. Rett som det er treffer du folk med rødfarga fingre – de har vært med på hennakvelden som holdes et par kvelder før den store festen, hvor brura og hennes kvinnelige venner og slektninger dekorerer hendene sine med henna. Bare ved å få et glimt av folk i en bil som farer forbi, kan kollegaene mine si at der reiser et nygift par – fordi de så at den unge mannen og kvinnen i forsetet hadde store, røde rundinger inne i håndflata. «Hvor er mannen din?» spør folk. Når jeg sier at han bor jeg ikke sammen med mere, og har det fint med det, synes mange det er utrulig og ser storøyd på meg. Jeg lever et ufattelig liv. Uten mann og barn? På en kafe i Badakshan satt kollegaen min Zubaida og jeg rundt et bord innerst i det bittelille lokalet bak det blomstrete forhenget som skilte oss fra mennene. Der traff vi fire unge kvinner ute på byen sammen. De var overbegeistret over å treffe langveisfarende og eksotisk besøk. To av dem ville til Vesten. De misunte meg av hele sitt hjerte, ville ha friheten og mulighetene de ikke ser rundt seg her. Badakshan er langt unna verden, syntes de. De to andre ville bli her, de gikk på skole, ei var forlova. Ei kvinne på min alder kom med dattera si og barnebarnet på seks uker. Den unge mora åpna den fine fløyelskjolen sin og ga den lille sønnen bryst. Han var reiva som ei lita pakke, og sugde fornøyd mens vi prata og lo og de andre spøkte med henne som begynte å bli forelska i en hun snart skulle gifte seg med. I bakgrunnen hørte vi lyden av kampfilmen på tv-en ute hos mennene på den andre sida av forhenget. Den unge mora smilte fornøyd mot den lille gutten sin, og kneppa ikke igjen kjolen enda den lille gutten hadde rapt fornøyd. Hun var et vakkert syn med bart bryst omkransa av rød fløyel med diamanter på, og ensa ikke servitøren som gikk ut og inn. Det gjorde ikke de andre, heller, jeg var visst den eneste som la merke til denne nakenheta og tenkte skal hun ikke kneppe igjen snart? Den unge gutten bar tallerkener fulle av hjemmelaga iskrem blanda med ekte snø og is henta ned fra fjellet – litt beksvart forurensning lå som lakris-strø oppå. Og så måtte alle gå, og Badakshan-damene dro burkaene over hele herligheta og forsvant blant alle folka i basaren, med stø kurs hjem til familiene sine. Og Zubaida og jeg, to rare, ugifte kvinner, fant de mannlige kollegaene våre, og tok en bil til flyplassen for å flytte på oss enda en gang. Unni Rustad jobber for tida på et barnehøringsprosjekt som skal styrke afghanske barn og ungdoms rettigheter. Prosjektet er et samarbeid mellom Rädda Barnen, Redd Barna og Unicef i Afghanistan.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn