Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Menn: de er overalt

Det satses jo på kvinner overalt, sier Jon Hustad, og kaller Syn og Segn-redaktørenes utspill for vulgærfeminisme (Klassekampen 25.november). Og slik blir han selv en av de eplekjekke mennene med sterke utspill som media dyrker fram. Det er nettopp dette redaktørene i Syn og Segn, Hilde Sandvik og Marit Eikemo, kritiserer. Har de ikke rett? Utvilsomt. Likevel mener Hustad at de bør legge ned tidsskriftet. Det nærmer seg et angrep på ytringsfriheten, påstår han. Det er riktig at kvinner for tiden blir etterspurt, at man også har forstått at kvinner er en del av det avislesende publikum. Men grunnen til at kvinner blir etterspurt skyldes en under-representasjon. Det er bare å se på aviser som VG, Dagbladet eller Hustads egen avis Morgenbladet. Selv radikale Klassekampen som har ført debatten, har ingen reell likestilling i forhold til hvem som skriver eller hvem det skrives om. Hvis man først har begynt å telle kan man raskt bli sprø. For det er menn overalt. Men dem ser ikke Hustad, siden han påstår det satses på kvinner overalt. En forside i Dagbladet med fem oppslag hvorav et av en kvinne, ja da satses det på kvinner. Er det ikke slik at de fire oppslagene satser på menn? Er det ikke slik at Morgenbladet med sine tre nye mannlige redaktører satser på menn? Problemet er dypere enn å telle antall spaltemeter, hvem som skriver og hvem det skrives om. Det er et strukturelt problem. Man ser nemlig ikke alle mennene som kjønn. Menn er nøytrale. Menn kan være så mange de bare vil, og skrive så mye de vil, menn er overalt, men ingen sier at det satses på menn, at man etterspør menn. Det trenger man selvsagt ikke. De er der allerede. De har nesten alltid vært der. Det er så naturlig. Grunnen til at det står i slutten av en jobbannonse at «kvinner oppfordres til å søke» er at kvinner er grovt underrepresentert. Det er mulig dette ikke er et problem for Hustad, siden han reagerer så sterkt på at Syn og Segn-redaktørene prøver å komme med et forslag for å løse problemet. At kvinner oppfordres til å søke er ingen garanti for at en kvinne får jobben. Det er ikke slik mange tror at når kvinneandelen økes til 30 prosent er det fare på ferde, at kvinner da er i ferd med å ta makta fra menn, eller at vi lever i et vaginalsamfunn der kvinner har all makt. Likevel er det dette mange sier når de ikke vil ha kvinner inn i sentrale posisjoner. Det viser en reaksjonær og kvinnefiendtlig holdning der man er så redd for reell likestilling at man skriker at det har gått for langt lenge før man overhodet har nærmet seg en slags 50-50 fordeling. Denne holdningen sier at vi egentlig ikke vil ha kvinner i maktposisjoner. Vi trives best som vi har det, og har det ikke egentlig gått for langt? Kvinner er jo overalt. Nei, kvinner er ikke overalt. Menn er overalt. Det er bare å telle etter. Et annet tema som alltid kommer fram når det er snakk om kvotering er kvalitet. Som om det oser kvalitet av alle de mannlige skribentene som finnes der ute. Men når en kvinne skal skrive en kommentar er det viktig å snakke om kvalitet. Poenget er at kvotering er en av de få virkemidlene i likestillingsarbeidet som beviselig fungerer. Og slik vi har det nå blir menn – uten spørsmål, nøytralt, stillferdig og usynlig – kvotert inn på post etter post som både redaktør, kommentator og intervjuobjekt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen