Aller først en aldri så liten brannfakkel fra Margreth Olin:? Det er blitt påpekt at det var få kvinner bak årets norske spillefilmer, og tilsvarende mange menn. Da er det viktig å huske på at i generasjonen før meg fantes det en rekke sterke kvinner som laga film. I spissen stod Anja Breien og Vibeke Løkkeberg som debuterte på 70-tallet. Og hvorfor det? Jo fordi denne generasjonen kvinner hadde en spesiell erfaring, kvinnerollen i endring, de ønsket å formidle. Hvem vet om dagens mannlige regissører det litt på samme måte? Kanskje mannen har et spesielt uttrykksbehov? Jeg hilser i hvert fall menn av min generasjon som tør å åpne opp mannsrollen og være sårbare hjertelig velkommen.