Moral-myten
- Det nytter ikke å si til haukene at å bombe et land hvor al-Qa'ida ikke var til stede, neppe ville fri verden fra al-Qa'ida. Det nytter ikke å påpeke at om milliardene som ble brukt på krigen mot Irak, i stedet var blitt brukt til etterretning og sikkerhet, kunne uhyrligheter som forrige ukes angrep i Istanbul ha blitt avverget. Så snart ett argument for invasjonen og okkupasjonen av Irak faller, hopper de over til et nytt. I løpet av den siste måneden har nesten alle krigerne – Bush, Blair og krigshisserne i både den konservative og den liberale pressen – falt tilbake på siste forsvarslinje, det vi kjenner som «det moralske argumentet for krig».Da Pete Wishart, representant for Scottish National Party, onsdag forrige uke utfordret ham i Underhuset på disse infernalsk medgjørlige masseødeleggelsesvåpnene, gikk Blair utenom. «Det alle burde innse er at hvis slike som den ærede herren hadde fått det som de ville, ville Saddam Hussein, sønnene hans og håndlangerne hans fortsatt terrorisert folk i Irak. Jeg finner det ganske utrolig at han mener dette ville være å foretrekke.» Jeg mener at det fantes moralske grunner for å styrte Saddam som var en av verdens mest avskyelige tyranner – med vold. Jeg mener også at det fantes moralske grunner for å ikke gjøre det, og at disse var mer tungtveiende. At Saddam ikke lenger er Iraks president er utvilsomt et gode. Men opp mot dette må vi veie de tusenvis av drepte og lemlestede; muligheten for borgerkrig i Irak; sinnet og bitterheten som invasjonen har ført med seg over hele den muslimske verden, og det mer imøtekommende klimaet for terrorister som dermed følger; imperiemakta som hevder seg igjen; og saboteringen av folkeretten. I mine øyne mer enn oppveier disse ondene det utvilsomme godet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn