Kongene på slottet
U2s hjemkomst-konsert på fantastiske Slane Castle i Dublin i september i fjor, må være en av musikkhistoriens største triumfer. Konserten ble filmet, og nå er en utrolig dvd i musikksjappenes hyller. Den markerer en sannhet som har vært under hardt, meget hardt, press i mange år. For: U2 er det viktigste, flotteste og fineste bandet som kom ut av nyveiven og 80-tallsrocken. De har vært alt det David Bowie ikke har vært siden (gjesp!) «Scary Monsters and Super Creeps, 1980»; innovative, storslagne, artistiske, politiske og musikalsk i forkant av tidsåndens berg-og-dal-bane. Fra post-punk-pionerer (Boy, 1980) til politiske misjonærer (The Unforgettable Fire, 1984). Fra asfalt-avantgardister (Achtung Baby, 1991) til ironiske postmodernister (Pop, 1997). Nå er på en måte ringen sluttet: U2 er igjen et lite pop-orkester bestående av fire vanlige karer, tre irer og en engelskmann, som ikke har noen andre pretensjoner enn å lage gode låter og framføre dem som om det var siste gang. Vokalist Bono er blitt kritisert for sitt altoppslukende politiske og sosiale engasjement, men bør heller roses for å bruke sin framskutte posisjon til noe fornuftig. At han fortsatt synger fletta av de fleste taler sjølsagt også til mannens fordel. Konserten fra Slane Castle viser et voksent band som fortsatt har mye å gi; et band som driter i de konservative indierock-konvensjonene. Adam Clayton, Larry Mullen jr og Dave Evans (The Edge) spiller tightere enn noensinne, og løfter fram en Bono som trives som en kåt fjortis på scenen, foran horder av trofaste, innbitte fans. Konserten ble avholdt kun få dager etter at Bonos far døde. Emosjonene i dette, samt den åpenbare hjemmebane-følelsen, gjør «U2 go home» til en av de beste konsert-dvd-ene som noensinne er utgitt, tross det noe corny navnet. Og så låtene da. Best er kanskje Where the Streets Have No Name, en av tregreps-rockens flotteste sanger.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn