Jeg har med interesse fulgt siste ukes debatt i Klassekampen om forskjellige kår for menn og kvinner som meningsbærere i dagspressen. At en ener som Sissel Benneche Osvold ikke har bedre råd til medsøstre som må finne seg i en tilværelse i skyggen av mannlige kolleger enn å si «gjør som jeg», vil neppe bidra til å endre situasjonen. Parallelt har Klassekampen trykket noen intervjuer der den moderne mann og hans rolle er blitt kommentert av eksemplarer av arten. Grunntonen blant de intervjuede stort sett urbane herrer er at mannen i dag er frustrert og undertrykt. I programmet Dagsnytt 18 på P2 tirsdag syntes de to refererte temaene på finurlig vis å møtes og illustrere noen poenger: Programlederen hadde på den ene siden invitert Syn og Segn-redaktør Marit Eikemo i Bergen, som via en kritisk leder satte i gang debatten om dyrkingen av de såkalte wonderboys i dagens norske pressevirkelighet. På den andre siden av fjellet, hos programleder i studio, satt redaktør Braanen – hvis avis ble trukket fram som dårlig eksempel av Eikemo. Men han er ikke alene. Sammen med ham satt Jon Hustad, tidligere kulturjournalist i samme avis, nå forskningsredaktør i Morgenbladet. Hustad ble omtalt som «meningsfabrikk» i Eikemos leder, og har allerede fått breie seg i tekst og bilder i Klassekampen for å gi sitt syn på saken. Han har strengt tatt for gammel til å omtales som noen wonder-«boy». Men han er schtili' der han kommer mot oss, med vannkjemmet hår og nesa en anelse oppad, i ferd med å stramme slipsknuten ytterligere. Hustad kommenterer debatten. Han sier at Syn og Segn burde legges ned om redaktørene ikke har «noe bedre å fare med». Angrep er det beste forsvar. Men tilbake til Dagsnytt 18: En kvinne på telefon fra Bergen mot to menn hun har kritisert, som sitter skulder ved skulder med en (mannlig) programleder i studio i Oslo. Det kalles asymmetrisk debatt. Partene gjør rede for sine posisjoner. Så: Hustad angriper. Hustad avbryter Eikemo. Hustad avbryter Eikemo en gang til. Braanen assisterer og vil snakke om en enkeltjournalist i sin redaksjon hver gang han får ordet. Hustad hveser «vent litt nå, Braanen,» for han vil snakke selv. Og Eikemo lar seg veloppdragent tale i senk. Programlederen bryter ikke inn som han pleier for å be overivrige debattanter la motparten snakke ut. Og uten at debatten kommer en centimeter videre, skjønner vi at vi er vitne til et overgrep. Skjønner Hustad det? Hva er motivet hans for å briljere i hersketeknikkene han må ha lært på lektorskulen? Er han en moderne, frustrert mann? Onde tunger vil ha det til at han «brander» seg selv, at dette vil styrke hans stilling som hardtslående meningsfabrikk. (Ikke noe negativt i den karakteristikken for en som lever av sine meninger, så vidt jeg kan se.) Gjennom å polere egoet i beste sendetid på Kulturkanalen når Jon Hustad vanvittig mange flere enn de 20.000 han anslår leser Klassekampen og Morrabla' til sammen. Men det er ikke pent. To små oppfordringer: Hustad, meld deg på et kurs som kan plukke av deg unotene du lærte på bøllekurset. Og Klassekampen: Send unge Nore til småbruker Olav Randen for å få et alternativt perspektiv på virkeligheten for mannen i Norge 2003!