Det begynte 20. oktober. Jeg kan fastsette datoen på grunn av en kassalapp i lommeboka. Vi var på IKEA en snartur og hadde nettopp spist kjøttboller. Magen var full, men stressnivået økte som vanlig ettersom vi trålet oss gjennom avdelingene. Det var da vi så det: juledekorasjonene. En gjeng gulkledde ungdommer var i ferd med å henge opp rød og festlig juleplastikk i området rundt kassene. Det er ikke mulig, tenkte jeg. Det er bare noen uker siden jeg tok årets siste svømmetur på Sognsvann. Sommerminnene satt ennå ferske i kroppen. Klok av skade overså jeg irritasjonen og vi brøytet oss vei fram til køen. Jeg lyktes å fortrenge virkeligheten en god stund. Helt til i går. Ut fra P1 strømmet Disneyklassikeren «When You Wish Upon a Star». Hvis det er det den heter. Dere skjønner tegninga. Jeg tviholdt på egen ignoreringsstrategi og greide å la være å tenke på det resten av dagen. Helt til i dag. Ut fra P1 gnålte det en Prøysen-klassiker. Den med julestjerna og jordmora. Eller noe. Jeg har ikke noe imot Prøysen. Jeg var til og med og kikket på graven hans i løpet av siste søndagstur, som tilfeldigvis gikk gjennom Vår frelsers gravlund. Han ligger godt plassert, ikke langt fra Æreslunden. Han har en smakfull naturlig stein og Arnulf Øverland er rett ved siden av. Sigurd Hoel er ikke langt unna. Wildenvey og Welhaven. Poesi og historie. Men når man seks uker før jul begynner med julesanger i radioen er det ikke poesi og historie lenger. Norgesglasset, et svært populært ettermiddagsprogram på P1 med hundretusener av lyttere, pøser dem ut sammen med årvisse historier om julenissen i Drøbak og intervjuer med ansatte på Posten. I november er det bare oppvarming. Fra 1. desember er det alvor. Da kan man bare glemme å la radioen stå på uten kontinuerlig overvåkning av stasjonsvelgeren. Det er ikke lenge til det henger glitter og stas over gater og torg. Stjerner og neon med lykkeønskninger om gledelig jul, underforstått: løp og kjøp. Handelsstanden gnir seg i hendene. Prognosene viser at i år vil julehandelen slå alle rekorder. I fjor var det dårlig, sa en forventningsfull kremmer på tv. Da var vi mer forsiktige med pengene, og kjøpefesten fikk bare moderat omfang. Folk var varsomme, det var arbeidsledighet og lavkonjunktur. Men nå er en viss rente satt ned, det er tegn til at flere får jobb. Vi kommer til å svi av over 30 milliarder kroner i desember, viser anslag fra Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH). Av dette kommer mellom 10,5 og 11 milliarder til å være ekstra omsetning i forbindelse med jula. Dermed kan rekorden fra 1999 stå for fall. Det året utgjorde den ekstra julehandelen 10,5 milliarder kroner i desember. Den rekordstore julehandelen er også bra for landet. Det private forbruket er den eneste sektoren i økonomien som kan vise til skikkelig vekst, og det er vi avhengige av for å få ned ledigheten, sier en økonom i en uttalelse til Dagsavisen. Jaha. Det hele er altså som en god sirkel: jo mer vi kjøper, jo flere arbeidsplasser kan for eksempel varehandelen skape, flere får jobb og enda flere kan kjøpe enda mer. Hvor skal det ende? Jeg skjønner meg ikke på moderne økonomisk teori. 11 milliarder er mye penger. Jeg lurer på hva et sykehus koster. For ikke å snakke om et sprøyterom eller et rusavvenningsprogram for narkomane. Rudolf er rød på nesen. Det skal jeg også bli utpå julaften en gang. Det er lenge til det. Først skal jeg unngå sentrumsnære gater så godt det lar seg gjøre i fem uker. Så skal jeg for ørtende gang se på en skomaker snakke med en slitt tøffel på tv i fire hele uker. Man får ønske seg noe på en stjerne, for å si det med Disney. Jeg skrur av radioen så lenge.