Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jul og Eid på en gang

Unni Rustad
  • Kabul forandrer seg. Midt i sentrum har Verdensbanken barrikadert seg bak metallcontainere stabla i to høyder med massevis av piggtråd rundt, og væpna vakter i tårn på hvert hjørne. Rundt dem vokser klasseskillene. Det har dukka opp store reklameskilt for mobiltelefoner, det finnes butikker med ferdigsydde klær, i gatene møter en av og til nye og dyre biler og rett som det er ser en plutselig et stort høl der hvor det var gamle enetasjes butikker før – læreren som solgte tepper borte på hjørnet for å spe på ei mager lærerlønn var det plutselig ikke spor av, hele kvartalet har forsvinni. Her skal det bli flere etasjer luksus. Jeg håper jeg har dårlig oversikt, for alt jeg ser av boligbygging er tiltenkt de øvre lag av befolkningen – oss utlendinger og den rike afghanske eliten. Det er minst to-tre store høyhus på trappene i sentrum – tegninger på byggeplassene viser luksusleiligheter og butikker som ikke står tilbake for noe i London eller Oslo. Det påstås at et av disse prestisjebyggene er det forsvarsministeren som står bak. Han har investert åtte millioner dollar, sier kollegaene mine, og ler bittert av den gamle kameraten til Massoud. Bygningsarbeiderne som sliter i kulda kommer aldri til å sette beina sine innafor døra når de er ferdig med høyhusene eller de fisefine søylefylte villaene som dukker opp i deler av byen. Alt har blitt dyrere i Kabul, husleier og mat ikke minst, for ikke å snakke om vedprisen, som er dobla fra i fjor. Ei enke med fem unger jeg kjenner har nettopp bestemt seg for å dra tilbake til Peshawar, der slipper hun å fryse så mye. Vi rikinger har massevis av gode restauranter og butikker, et nytt supermarked åpna her om dagen og flere er på gang. Thai-mat eller indisk til middag? Det mangler ikke på muligheter for dem som har penger. Frokost med Weetabix og italiensk kaffe? Ikke noe problem. «Be happy all the time» står det over den skinnende inngangsdøra vakta holder åpen for kundene på Chelsea Supermarket der bin Laden sjøl visstnok gikk rundt med handlekørja før i tida. På Tronsmo bokhandel har vi solgt fotobøker av berømte fotografer som var her da Kabul ble overtatt av Nord-Alliansen. De glansa sidene er fulle av dramatisk ødeleggelse og svarte ruiner. Hadde fotografene blitt her litt lenger, kunne de sett klesvasken til tørk i det som er igjen av det imponerende kulturpalasset, og tatt en prat med jentene som hopper paradis foran det som bare var ruinhauger da fotografene tok bildene sine. Hvordan skal det gå med disse jentene og alle de andre som ikke har varme klær, tepper, vegger, varmeovn eller andre sko enn plastikksandaler? De har levd med krig, redsel og mangel på det meste som er godt i 24 år, og for store deler av befolkningen er det ikke mye framgang å spore. For mange har livet tvert imot blitt verre enn det var i fjor – oppover fjellsida utafor byen er det massevis av hvite prikker som nå etterhvert blir gråere og gråere. Dette er en av teltleirene for folk som kommer tilbake til hjemlandet og ikke har noe sted å bo. Men afghanerne er tålmodige. De ser alle de fine bilene våre, de ser oss gå inn i restauranter og dyre butikker, og dette er det nærmeste mange kommer «hjelpeapparatet» vi er en del av. Likevel hilses en velkommen med stor og vennlig nysgjerrighet når en vel kommer seg ut av bilen og inn i det travle livet i basargatene. Her blir en studert både bak og foran, og noen ler og glaner, for å se kvinner med kort hår er ikke vanlig. Sveisen min er ikke in hos de moderne Kabul-kvinnene. Det er damer med sans for stil, og nå har de endelig sjansen til å bevege seg rundt i verden med de skoa de vil og uten å dekke seg til fra topp til tå. Ikke at burkaen er et hinder for å vise at en er med. Stilige sko eller røde negler i høye platå-sandaler kan alle ha. Det har skjedd en kjempeforandring det siste året. Mange kvinner er i jobb, tjener penger, kler seg stilig og går rundt med sjølsikkerhet. Jeg ser ofte flere av dem sammen, og fryder meg over hvor glade mange av dem ser ut. Det er modige damer, advarsler om hva som venter dem som jobber for utlendingene har det vært mange av. De er glade for å treffe vestlige kvinner. Og sjøl om ikke noen av oss har språkkunnskap til den helt store samtalen, er det utrulig hyggelig å se på hverandre og smile i det minste. Og treffes vi på bruktmarkedet, kan vi le hjertelig av at skjørtet jeg har tenkt å kjøpe, antagelig kommer fra landet mitt, og nå skal jeg betale for å ta det med hjem! Det er en stor og snål verden. Men akkurat nå er det ikke tid til særlig mye filosofiske funderinger. Eid-stria er over oss, og den er makan til julestria. Den store høytiden begynner mandag eller kanskje tirsdag, det kommer an på hvordan månen oppfører seg. Afghanistan følger Saudi-Arabia, og helt til den siste dagen er det uvisst når vi kan dra hjem og trekke i finstasen. Damene i nabohuset har hatt travle dager – de har hatt storvask, og på rekkverk og gjerder henger det røde madrasstrekk, lappetepper, barneklær og den grønne kjolen til en av damene. Til og med et stort golvteppe henger til tørk rett utafor vinduet mitt. Og akkurat nå kom to av dem ut med feiekoster og gikk løs på bakgården så hønene skvatt. Jeg har nettopp vært ute og tatt bilde, for huset deres ser nesten pynta ut med alle fargeklattene hengende overalt. Skredderne jobber overtid, de som har råd til det bestiller nye klær til barna. Det er et mylder av folk i gatene, haugene av rosiner, mandler, nøtter og dadler må det være tonnevis av her akkurat nå – fordelt på tusenvis av små utsalg. Kjøttbutikkene bugner. De trange gatene i stoffbasaren er stinn. Men kollegaene mine og jeg har allerede begynt høytiden. Vi får inn strålende meldinger fra ni provinser om grupper av unger som gjør seg klare til å komme til hovedstaden. På president Karzais kontor ga de seg ende over da de hørte at det kommer jenter fra andre deler av landet. Bare vent til de hører om den siste meldinga som nettopp kom inn fra Kandahar – det er flere jenter enn gutter i delegasjonen som nå gjør seg klar til å snakke til landets ledere. Jul og Eid på en gang spør du meg!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent