Samtidig med at Vålerenga beholdt tippeligaplassen ble det kjent at aksjeselskapet som eier rettighetene til alle spillerne blir nedlagt. For Vålerenga betyr det at skipsreder John Fredriksen betaler 30 til 40 millioner kroner i gjeld, men like viktig er det at idrettslaget får tilbake rettighetene og forpliktelsene til spillerne. Siden de første aksjeselskapene dukket opp i norsk fotball, har de vært med på å pumpe opp spillerlønningene til et kunstig høyt nivå. «Rike onkler» som Fredriksen brukt millioner av kroner og som motytelse har de krevd å få ikke bare innflytelse, men rett til å bestemme over elitelaget. Eksempelet Vålerenga har med all tydelighet vist at penger og pengefolk på ingen måte skaper det beste fotballaget. I går var klubben minutter fra å rykke ned fra eliteserien. Med unntak av Rosenborg sliter alle tippeligalag med store underskudd og aksjeselskap med innflytelsesbehov. Konstruksjonen med aksjeselskap på utsiden av idrettslagene er en udemokratisk organisasjonsform, som strider mot prinsippene for hvordan idretten i Norge er organisert. Ved å fjerne aksjeselskapet er det mulig å gjenopprette medlemsdemokratiet i Vålerenga. En får håpe at Vålerenga får følge av resten av eliteserieklubbene slik at aksjeselskapene blir historie. Spillerlønningene i norsk fotball er groteske. Det er vanlig med spillerlønninger på en halv million kroner i året. Detter er like mye som det koster å drive en barne- og ungdomsfotballavdeling som aktiviserer mellom 200 og 300 barn og ungdommer. Økt medlemsdemokrati kan igjen føre til større ansvarlighet i ressursbruken, at ressursene i idretten blir sluset inn mot områder idretten har sin store samfunnsmessige betydning. Å legge ned aksjeselskapene kan føre idretten tilbake til folket.