Ny toll på geværerog epler fra USA

Frode Rønning

Det brygger opp til en større handelskrig over Atlanteren. Bakgrunnen er at USA i mars i fjor innførte en treårig beskyttelsestoll og andre tiltak rettet mot import av en rekke stålprodukter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Nei-veteran går av

Frode Rønning

I går sto norske EU-tilhengere fram, én etter én, med krav om ny EU-debatt.«Etter å ha bodd et år ute, er jeg forskrekket over hvor lite nordmenn er opptatt av hva som skjer i Europa,» utbrøt Ingunn Yssen, LOs internasjonale sekretær, til Aftenposten i går.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Dagens kalkulatorfeminisme

Bente Thoresen

Denne historien skal være sann: En ung journalist var på jobbjakt i lokalaviser på Østlandet. I en redaksjon fikk hun følgende svar: «Nei takk, vi har allerede én kvinne». Dette rant meg i hu da jeg leste intervjuet med redaktørene i nynorsktidsskriftet Syn og Segn her i avisa sist onsdag, der Hilde Sandvik og Marit Eikemo etterlyser en mediekultur som dyrker fram kvinners selvtillit, og kritiserer digginga av unge, freidige menn. Historien fra starten av 1980-tallet ble jeg fortalt etter å ha sluppet gjennom nåløyet i en liten lokalavisredaksjon. Mannen som fortalte den var en gammel ringrev i faget. Han hadde levd et helt liv i den mannsdominerte avisverdenen, men til og med han syntes det var drøyt å møte kvinner med denne holdningen. Den gang satt det menn på nesten alle funksjoner i de små avisredaksjonene rundt om i det ganske land: Gutta satt på desken, de var på sporten, på politisk – og kanskje var det en jente som fikk dekke kultur, eller torgprisene, eller møtene i husmorlaget – Noen år etter var situasjonen en annen. Stadig flere kvinner tok plass rundt bordet på morgenmøtene. Og i dag utgjør kvinnene om lag 40 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag. Men synes de like godt i spaltene som sine mannlige kolleger?«Vi vil ikke være kalkulatorfeminister,» sier de to redaktørene i Syn og Segn. Et godt begrep, egentlig. Det spiller på tallfestingen av hvor mange kvinner som slipper til som intervjuobjekter, kilder, og skribenter. For så vidt er det en nødvendig dokumentasjon på at offentligheten fortsatt er mannsdominert – men det er ikke hele sannheten som kommer fram gjennom statistikken. Debatten rundt hva som virkelig teller; mannens analyser og vurderinger, avdekkes ikke bare ved å se på tall. I dag er det en annen form for kalkulatorfeminisme som råder. Den går ut på at noen svært få kvinner, totalt bare en håndfull, får lov til å bli tydelige skribenter og mediepersoner. De kjennetegnes stort sett ved å være svært gode til å formulere seg, tøffe og gjerne tabloide. Faglig sett går de langt utenpå flertallet av sine mannlige kolleger – og har gjennom sine prestasjoner oppnådd en posisjon som «en av gutta». Hele mediebildet minner om den tjue år gamle historien jeg hørte: «Vi har allerede én –» Så kommer Sissel Benneche Osvold, som selv tilhører denne lille eliten, med følgende kommentar til Syn og Segn-redaktørenes kritikk: «Jenter må tørre mer, ikke minst må de tørre å tape ansikt.» Ja vel, tenker jeg, dette har vi også hørt før. For noen år siden var dette et argument mot å kvotere kvinner inn i toppledelsen i næringslivet. Refrenget den gang var at kvinner var for feige til topplederansvar, og dette ble vel så ofte framført av kvinner som selv hadde kommet seg opp og fram. I dag er det ikke lenger klima for å si slikt. Men kvinner som skriver, vi er altså ikke modige nok, eller frekke nok. Vi tør ikke dumme oss ut. Det er vel vi som burde skamme oss, egentlig? Jeg tror ikke virkeligheten er så enkel. Jeg tror for eksempel vi lever i en kultur hvor menn har en større tabbekvote, hvor de ikke tas så hardt når de gjør feil eller slurver, eller snakker høyt om seg selv. Mens den samme atferd fra kvinner rett og slett ikke blir tålt. Redaksjonene har kanskje plass til én bråkebøtte, men da må de andre jentene jekke seg ned. Og hvorfor dyrkes det bare fram en spesiell type kvinnelige skribenter? Selvsagt håper jeg vi snart kan få et større mangfold. At vi slipper å vente i tjue år til. «Vi må bare tørre å ta sats,» oppfordrer Sissel Benneche Osvold. Og det er jo akkurat det redaktørene i Syn og Segn har gjort.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn