Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Piratkapitalisme

Peder Martin Lysestøl
  • Fakultetet for Politiske Vitenskaper i Beograd feiret sitt 35-årsjubileum siste uka. I den forbindelsen arrangerte de en konferanse hvor også noen utenlandske gjester var invitert. Jeg var så heldig å være en av dem. Det ble en tankevekkende, trist, men også spennende konferanse. I 1968, da fakultetet ble opprettet, var Jugoslavia et land fullt av optimisme og i stor økonomisk framgang. Som student ved universitetet i Beograd opplevde jeg dette sjøl. Gjenoppbyggingen etter krigsødeleggelsene hadde gått i rekordfart. Det var stor entusiasme for landets særegne «arbeiderselvstyresystem», nasjonalproduktet per innbygger hadde passert Hellas og nærmet seg vestlig nivå. I tallrike jubileumstaler, fra utdanningsministeren, fra rektor og dekanus ved Fakultetet, ble dette forbigått i taushet. Hvorfor? Fordi det minner folk om at planøkonomien hadde noe for seg. Og i dagens Øst-Europa er dette tabu. Nå skal folk tro på demokrati og marked. Men dette har folk nå hørt om i over 10 år og alt er bare blitt verre. I dag er BNP per innbygger i Serbia-Montenegro 1400 dollar per innbygger. Dette gjør landet til et av verdens fattigste, fattigere enn Brasil og fattigere enn Egypt. Landet har bare en åttendedel av BNP i Hellas (Kilde: Verdensbanken). Folk tror ikke lenger. Folk er desillusjonert. Siden 1968 har folket i daværende Jugoslavia vært gjennom borgerkrig, internasjonal boikott, Nato-bombing og en dramatisk nedbygging av statlig industri og offentlig tjenesteyting. Alt dette for å nå det forjettede «markedet» og det kapitalistiske samfunnet. Kapitalismen i utvikla kapitalistiske land er resultatet av en lang historisk prosess fra lokal kapital til nasjonal kapital og til dagens globaliserte kapitalisme. Landa i Øst-Europa skulle tvinges inn i kapitalismen i «ett sprang». I Serbia-Montenegro skjedde dette «spranget» i tillegg under de politisk aller mest ugunstige forholda. På konferansen ble denne situasjonen berørt av flere, men bare flyktig. Å bli for konkret er for farlig. Partiboka var god å ha i gamle dager. Men den er ikke mindre viktig i dag. Og alle vet at de store oppdragsgiverne, Verdensbanken, EU og USA, ikke bevilger penger til fag og professorer som ikke har tro på «framtida»! Ett av de mer kritiske innleggene på konferansen var så dristig å påstå at samfunnssystemet i Serbia-Montenegro er en særegen form for kapitalisme, Piratkapitalisme. Kapitalismen har mange former, fra den mer humane velferdskapitalismen i Norden, til den amerikanske formen for liberalistisk kapitalisme til den primitive og råe kapitalismen som folket i Øst-Europa opplever. Piratkapitalismen i Serbia-Montenegro er en særegen form for den Østeuropeiske varianten hvor en planøkonomi er brutt sammen og markedet raskt skal erstatte planen. Min analyse av Piratkapitalismen er slik:De nye makthaverne har bakgrunn i tre grupper (tre «pirater»):For det første utenlandsk kapital som nå vokter landets økonomiske politikk og som kjøper opp landets mest verdifulle produktive ressurser. Det påstås at Verdensbanken har en egen representant i Finansdepartementet i Beograd. Det er ikke så mye som frister de transnasjonale selskapene i det krigsherjete landet, men noe har de sikret seg: US Steel har kjøpt landets eneste stålverk, «Sartid». Philip Morris og British-American Tobacco har kjøpt landets største tobakksfabrikker, fransk kapital har kjøpt landets største sementfabrikk og belgisk kapital har kjøpt landets tradisjonsrike ølbryggeri. Store deler av telesystemet er kjøpt av italiensk og gresk kapital og ulike utenlandske finansgrupper har tatt kontrollen med kapitalmarkedet. Den andre «piraten» er krigs- og kriseprofitøren. Den langvarige økonomiske boikotten av Serbia-Montenegro på 1990-tallet satte den normale økonomien ut av funksjon. I stedet utviklet det seg en svart økonomi basert på smugling av sigaretter, bensin og alle slags luksusvarer. Sentrale politikere fra Milosevic-perioden var også involvert i denne gangsterøkonomien. De mest brutale og mest vellykkede av krigsprofitørene har bygd seg opp store formuer som nå er investert i handel og finansvirksomhet. Typisk for disse nyrike er behovet for å vise seg fram med et overdådig levesett; villaer, dyre biler, dyre klær og luksusrestauranter. De er ofte engasjert i kriminell økonomisk virksomhet og venter raske gevinster. Den tredje «piraten» er de nye «politikerne», ledere i partiene i maktposisjon. Etter at Milosevic-regimet ble styrtet har DOS (Den Demokratiske Opposisjonen i Serbia) hatt kontrollen over regjeringa og maktposisjonene. Denne alliansen, og særlig det største partiet i alliansen, Det Demokratiske Partiet, har nyttet maktposisjonen til å sikre partilederne makt, rikdom og forbindelser til viktige maktsentra i Vest. Mens DOS offisielt står for demokrati og folkestyre er realiteten at partilederne effektivt har behandlet statens eiendommer som sin egen. I denne perioden har det vært særlig viktig å ha kontrollen over Departementet for privatisering og næringsliv. Under forhandlinger om privatisering av statsbedrifter har disse nøkkelfolkene utnyttet sin maktposisjon til egen vinning. Det går tallrike historier om hvilke metoder som brukes for å berike seg på statsbedriftene. Et eksempel er metoden med å kjøre statsbedrifter bevisst så dårlig at prisen til de private kjøperne blir svært lav. De som har «ordnet» dette får så en avtalt del av gevinsten av den private kjøperen. Ingen politiker som kommer i maktposisjon kan regne med å beholde makten lenge. Derfor gjelder det å få maksimalt ut av den perioden man sitter i maktposisjon. Dette er en drivkraft for intensiv korrupt virksomhet og nettbygging til andre deler av næringslivet, til krigsprofitørene og til utenlandsk kapital. Mange talere på konferansen i Beograd var opptatt av hvordan markedet skulle styrke demokratiet. Men virkeligheten har vært motsatt: Piratkapitalisme gjør demokrati umulig. Når folket ser at deres valgte representanter er mest opptatt av å berike seg sjøl med Merzedeser, kostbare dresser og luksusliv, snur de ryggen til politikerne. 38 prosent deltok i presidentvalget 16. november. Dette er en stille, men overtydelig protest mot Piratkapitalismen. Det store spørsmålet er om folket i Serbia-Montenegro igjen greier å mobilisere til demonstrasjoner som fjerner Piratene og velgere ledere som er under folkets egen kontroll? økonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent