Thomas Marco Blatt i Jung forlag er fortsatt ikke overbevist om at Aschehoug tar arbeidet med poesi alvorlig. Han har heller ikke tenkt å gi seg på at forfatterskolen som starter opp fra nyttår ikke er noe annet enn et uttrykk for en «videreføring av en suspekt bransjepolitikk». I sitt innlegg 14. november går han på nytt løs med krum hals. Dette fordi vi i Aschehoug kun har invitert prosaister til å delta i vårt første kull på skolen. Han ber indignert om en forklaring på «hva som gjør poesi så annerledes at arbeidet med disse forfatterne må gjøres på annet vis, hva dette andre viset er og hvorfor Aschehougs forfatterskole ikke kan åpne for dette andre viset å arbeide med litteratur på?».Svaret er i første instans enkelt, men knytter an til en stor estetisk diskusjon om forholdet mellom poesi og prosa som ville kreve mer plass enn jeg har til rådighet her. Først det enkle: Når man skal arbeide med en gruppe forfattere som ønsker å utvide sitt skrivetekniske repertoar, slik opplegget er tenkt i forfatterskolen, fungerer det best å ha noe allment å gripe fatt i, noe som hele gruppen vil ha glede av. Ellers forsvinner poenget med å være en gruppe. En prosaforfatter vil i sitt arbeid nokså raskt bli stilt overfor en del slike generelle, håndverksmessige utfordringer. Det gjelder for eksempel narrative strukturer som perspektivbruk, fortellerinstans, forskjellige dramaturgiske modeller, dialog, tidsbruk og komposisjon.