Et lovløst land
- «Jeg har vondt i hjertet hver dag,» sa ei mor i byen Jalalabad. Hun snakka om frykten hun alltid har inni seg. Kommandanter og geværmenn er konstante trusler mot folks mulighet til å leve et vanlig dagligliv. Dette er gjengangerhistorier i bygd og by. Hvor mange private hærer finnes det i dette landet? Før kunne ikke jentene gå ut på grunn av Taliban, nå er de etter sigende fri til å både jobbe og ta utdannelse, men det er om lokale kommandanter, geværmenn og religiøse gærninger tillater det. Det er hundrevis av historier. For eksempel: I avisa Kabul Weekly fortelles om trakassering av jenter på en stor skole i byen. Når jentene skal gå hjem dukker det opp biler uten nummerskilter utafor porten, og avisa skriver at mennene i bilene roper skjellsord og «umoralske ord» til skoleelevene. Jentene tør ikke klage, da kommer foreldrene til å holde dem hjemme. I Jalalabad kom tre væpna menn inn i en jenteskole om natta, trua vaktene og forsøkte å tenne på bygningen. I slutten av september kom det opp såkalte nattbrev i samme by, løpesedler slått opp som kunngjøringer i byen, signert Taliban under ledelse av Mullah Omar. Han hadde flere beskjeder til folk: Alle afghanere som førte krig mot kommunistene må fortsette kampen mot de amerikanske invasjonsstyrkene. Målet er å tilintetgjøre de vantroende, deres makt og også deres allierte, afghanere som jobber for dem for å få penger eller posisjoner. I en pakistansk avis fortalte et tidligere Taliban-medlem at han var villig til å drepe for å forhindre at kvinner begynte å gå uten burka. Foreldre som sender jentene sine på skole i Mazaromraadet har fått åpne trusler om at det vil bli straffa, trusler som er blitt gjentatt på nattbrev som har blitt slått opp rundt omkring. To menn ble nylig arrestert for kidnappingsforsøk og planer om voldelige aksjoner mot jenter i samme område. Ukjente voldsmenn kasta håndgranat mot en bryllupsfest i Jalalabad – to ble drept og 25 mennesker blei såra. Muligens skulle folka straffes fordi de hadde musikere og sangere med i feiringa. Det er nemlig forbeholdt dem med flest gevær. Dama med vondt i hjertet stod sammen med meg og så bryllupsfølget til den store kommandanten Azrat Alis sønn dra gjennom gatene i Jalalabad – med musikere og dansere, vokta av dusinvis av geværmenn. Skrifta på veggen kan selv analfabetene lese. Provinsens guvernør besøkte konferansen vår litt seinere på dagen og holdt en tale for barna om hvor feil det er å lære fattige barn at de har rettigheter i stedet for å lære dem respekt for de rikes. På barne-og ungdomskonferansene våre snakker gutter og jenter over hele landet om geværmennene. Åtteåringer og attenåringer er entydige i dommen, kommandantene og krigsherrene må fratas alle våpen, all makt. De snakker om jenter som er redde for å gå på skolen, som kidnappes eller tvinges utlevert til lokale kommandanter og krigsherrer, om en masse folk som må betale en viss prosent av lønna til de lokale kommandantene som styrer landområdene sine etter eget hue, og om hvor redde de er bare ved synet av alle med gevær over skulderen. Åtte menn blei nettopp arrestert for å smugle små gutter til religiøse skoler i Iran og Pakistan. Andre barn kidnappes for å brukes seksuelt eller som arbeidskraft. UNICEF sier situasjonen er alvorlig. På veiene kan en rett som det er møte biler med svarte vinduer, fulgt av pickuper med planet fullt av soldater som ser ut som om de er midt i krigen. Det er et uhyggelig syn, lovløsheta og volden sjøl er ute og kjører. Jeg har på ingen måte oversikt over situasjonen, men det ser ut som en skummel utvikling. Talibanfolk står fram med fullt navn og forteller at de svømmer som fisken i vannet, og akkurat her i Gardez hvor jeg befinner meg nå, forteller tidligere Taliban-kommandant Gul Rahman Faruqi til en fransk avis at det er gode tider, og bedre og bedre blir det for hver dag. «Han er nok modigere enn ellers fordi det er en utenlandsk avis,» sier en av folka som bor og jobber her og mener situasjonen er nokså bra. Samme mann forteller meg seinere at han kan navnet på «alle 10 medlemmene av al-Qa'ida» i landsbyen der han bor. «De har møter og henger opp nattbrev,» sier han. «Jeg kan ikke angi dem,» sier mannen, «om jeg gjør det, kommer de til å hevne seg i flere generasjoner på hele familien min. Hadde de sett meg sitte her sammen med deg og prate, en kvinne jeg ikke er gift med og ikke i slekt med, ville de tatt affære,» sier han og forteller om fetteren sin som blei sprengt i fillebiter i ei bilbombe for noen måneder siden. ACBAR, en paraplyorganisasjon hvor 90 ikke-statlige organisasjoner er medlem, sier at de nå får rapporter om angrep på hjelpearbeidere annenhver dag. Det er ikke lenge sida et par episoder i måneden var det normale. Afghanere som jobber for utenlandske organisasjoner er mest i faresonen. I overfallet for ikke lenge sida, hvor fire afghanere ble drept, kunne den eneste overlevende fortelle at før de skjøt sa morderne at dette var straffa for dem som ikke hører på advarsler, men fortsetter å være medløpere. Pessimistiske kommentatorer sier at situasjonen nå minner om den som var før Taliban kom og ble hilst velkommen av folk som var lei lovløsheten under mujahedin. Og fortidas mujahedin er nåtidas geværmenn og kommandanter – voldsmenn støtta av USA fordi de skal hjelpe Bush og hans gjeng i det de definerer som krigen mot terror. Er det rart en får vondt i hjertet?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn