«Kva er det som tronar i Trondheim? Roar tek vegen oppover Munkegata og får innfallet om å kartleggje kva bygningar i byen som tronar. Dei må liggje høgt og vere synlege frå mange stader. Dessuten må dei liggje tungt og ha ei stor grunnflate –» heter det på side 36 i Kjetil Brottveits debutroman «Nattradioen». En passasje som ved førstegangs lesing, det innrømmer jeg, slo meg som nettopp det forfatteren kaller det: et innfall. Noe litt upassende. Litt til siden av saken. Men som etter relesing og samtale med forfatteren står frem som noe langt mer vesentlig. Ikke det vesentlige i romanen, men vesentlig. Det er en del løfting i Brottveits debutroman. Både ønsker om å bli løfta og faktiske løft. De to hovedpersonene, Roar Berg og Kari Rønning, vil begge opp, opp i gleda, «up where we belong», for å sitere ei god linje fra en ikke alt for god låt. Det er blant veldig mye annet dette «Nattradioen» får deg til å tenke, at det er godt å løfte et menneske, at det er godt å bli løfta.