Jeg har ikke så mye imot å kjøre bil i Oslo sentrum. Parkere, derimot, det kan jeg ikke fordra. I løpet av de siste månedene har jeg gjort meg noen særdeles dårlige erfaringer med parkering. Dyrt har det også blitt. Særlig traumatisk – og dyrt – ble det den dagen jeg kom ut og oppdaget at bilen min rett og slett var borte. Etter et par hektiske undersøkelser fikk jeg klarhet i at bilen var tauet vekk, og at den befant seg hos trafikketaten i Sognsveien. Jeg tok meg dit, og de hyggelige, forekommende menneskene bak skranken kunne fortelle at bilen min var tauet vekk fordi den sto foran en port. Port og port, tenkte jeg bittert, men jeg klarte å styre meg for å ta diskusjonen om hva som er en port og hva som er en inngangsdør der og da, og fikk i stedet med meg et klageskjema. Jeg er et sivilisert menneske, og flyr ikke i strupen på folk i trafikketaten bare fordi de har tauet vekk bilen min. Tvert imot var jeg svært høflig mot disse som satt der bak skranken, og de var høflige mot meg, Egentlig må jeg berømme denne trafikketaten for nettopp høflighet og korrekthet. Min erfaring er at trafikketaten kan være rett og slett svært trivelig, til tross for disse grå 500-kroners regningene den driver og putter under vindusviskerne til folk. Etter å ha lettet kontoen min for nær 2000 kroner og gitt meg en parkeringsbot på ytterligere 500 kroner, viste den ene mannen bak skranken meg hvor bilen min sto på p-plassen. Jeg fikk utdelt et parkeringkort, lik sånne du får når du parkerer i p-hus. Jeg satte meg inn i bilen, kjørte mot utgangen, og stakk kortet i automaten. Alltid forekommende, denne trafikketaten: Idet automaten slukte kortet og bommen åpnet seg, lyste det grønt på displayet:«God tur – velkommen tilbake». Trill