Ungkarsfesten Det Norske TeaterMed: Jon Eikemo, Nils Sletta og Reidar SørensenAv Norvald TveitHelge Hoff Monsen (scenografi)Per Jansen (regi)Norvald Tveit har skrevet suksesskomediene Splint og Vi som elsker mor. Nå er det hans stykke Ungkarsfesten som spilles på hovedscenen på Det Norske Teater. Ensemble vil gjerne lage god komedie, og gjør det nå og da. Jon Eikemo og Nils Sletta sniker inn noen poeng og gir sitt publikum den muligheten – å kunne le. Begge gir spillet en ro som gir rom for å se komikken i det de sier og gjør. For øvrig blir komedien i denne forestillingen påtatt. I komedien er det typegalleriet og forviklingene mellom typene som framheves. Tema eller handlingsløp er sekundært. I Tveits stykke handler det om tre ungkarer som vil ha hvert sitt kvinnfolk. Det utgangspunktet er greit nok – og når vi da i tillegg får innblikk i det ensomme livet Espen (Nils Sletta) og Ivar (Jon Eikemo) lever, og får kikke bak den tøffe masken til tidligere sjømannen Georg (Reidar Sørensen), får vi et moderne bilde av narren eller klovnen som i sin tid sto som utgangspunktet for folkekomedien via Commedia dell'arte-sjangeren, en italiensk folkelig teaterform. Folkekomedien dannet selve grunnlaget for Det Norske Teatret i den første tiden. Teatret hadde behov for å trekke til seg et stort publikum og spilte blant annet folkekomedien Brødrene Østermanns huskors, som reddet teatret økonomisk flere ganger i de første ti årene. På den tiden traff folkekomedien det brede publikum. Ungkarsfesten frir til folket – Helge Hoff Monsens scenografi består av bilder av spisse smådjevler og fyldige amor-engler i svart strek som henger i salen – men appellerer ikke til det store publikum. En ting er den at regissør Per Jansen og teatersjef har valgt teatrets eldre garde til å spille ungkarene. Komedien henvender seg til et publikum på godt over 50. Og til de som kjøper komedie laget på gammel mal. Poenger presses fram i en overtydelige form som bærer preg av klisjeer kopiert fra revyscenen. Sex og fyll i kombinasjon er ikke så morsomt lenger, som det kanskje var før. Avissider opp og ned over tema har avslørt tabu og fordommer, og det ufarlige er det ikke alltid like lett å le av. I Ungkaren skal vi le av antiheltene Espen, Ivar og etterhvert Georg. I forestillingens best spilte festscene mellom Georg og driftige Lone (Anne Marie Ottersen), avsløres Georg som like redd som Ivar for å ikke få den opp i det avgjørende øyeblikk. Viagra nevnes og avslører aktualitetsalibiet. Men det rare er at denne komedien bruker den slitte motsetningen mellom seksualitet og kirkelig tro. Espens far (Svein Erik Brodal) kommer på besøk søndag etter festen. Kledd i en hatt som om han var mormoner og med en datter to skritt bak som mer ligner hans kone kledd som hun er i sort tilkneppet kjole, tykke strømper og en liten hatt med strikk under haken. Nok en klisje. Ungkarsfesten reduseres til en landsbynostalgi ute av stand til å overraske og more det publikum som er teatrets framtid. Det er et tankekors.Grete Indahl