Det har kommet med alderen, jeg skal være den første til å innrømme dét, hvor patetisk det enn høres ut. Hva er vel mer trist enn menn på min alder, fremdeles ikke middelaldrende, rundt tretti, som uten noen grunn til å rope opp om noen personlig krise likevel gjør det. Det har skjedd noe med oss alle, hver og en av oss. Venner av meg som for bare få år siden framsto som det personifiserte forfall har forlatt det som en gang ble opphøyd til den eneste rette livsstil. Vi lot oss selv forfalle hjemme hos hverandre, kveld etter kveld skulle livet leves, med tobakk, fett, alkohol og sukker, jogging var for pingler, å trene var en synd. Nå er det slutt. De fleste har stumpet røyken. Noen har forlatt biff og fett til fordel for fiskekaker og salat. Alkoholen er riktignok med oss fremdeles, men den er snart det eneste. Det største hinderet for at vi kan møtes er ikke at flere av oss har fått barn, det er snarere den samme treningen som en gang var tabu som står i veien for våre sammenkomster. Noen vil sikkert hevde at jeg overdriver nå, dem om det. Jeg må innrømme at også jeg uten grunn har begynt å bli nervøs på egne vegne, jeg er overbevist om at magen snart vil falle ut og ned over buksekanten. Men jeg forsøker så godt jeg kan å holde igjen, jeg nekter å forlate tobakken, jeg liker maten best med fløte. Det er ensomt på bunnen. I det siste har jeg begynt å samle på artikler fra avisene med råd om grep jeg kan ta for å føle meg litt bedre, uten å leve et liv i askese. Jeg gleder meg over epidemiologiens veteran, Sir Richard Doll, som mener at daglig inntak av alkohol, riktignok noe moderat, kan forlenge livet. Jeg har videre funnet ut at humoristisk sans gir god helse, det samme gjør selskap av kjæledyr og ikke minst et aktivt seksualliv. Det kan godt være at det bare er sprøyt – det er det sikkert, det tryggeste er nok å trene og spise sunt – men det er en god trøst når jeg sliter med fiber, fisk og umettet fett. Og noe skal man jo ha å trøste seg med. Det er ensomt på bunnen.