– Alvorleg grunn til uro
Kva er det som får ein professor i trygdemedisin til å leggja seg borti arbeidet til ein offentleg oppnemnd Pensjonskommisjon?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
– Ap misforstår SV med vilje
[]
– Vi er glade for legeforenings utspill i Klassekampen fredag. Slik vi forstår det er det nye lovforslaget til regjeringen en undergraving av abortloven, sier leder i Kvinnefronten, Sigrid Angen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Makt til barna
Unni Rustad
- Nå jobber vi med å planlegge slutt-konferansen for prosjektet. 100 unger kommer til Kabul i desember – fem jenter og fem gutter fra de stedene vi har arrangert barne- og ungdomskonferanser. Deltakerne skal fortelle hverandre om det de har gjort for å fremme rettighetene sine, de skal diskutere og legge planer for videre arbeid, og dessuten ha det moro og feire seg sjøl med sirkusforestilling og leker. Vi jobber med å finne viktige ører å snakke til – ministrene for utdanning, kvinnesaker og justis står på lista vår – og sjølveste presidenten hvis han ikke er på tur. Utdanningsministeren må regne med å få mange klare meldinger. I bygd og by, i den mest avsidesliggende landsbyen og i Kabul sentrum har vi hørt den samme drømmen – gi oss utdanna lærere, bord og stoler, bøker, penner og blyanter. «Jeg drømmer om den dagen det er fred og ikke krig i Afghanistan, og blyanter og bøker kommer til landet i stedet for våpen,» som ei jente i Mazar sa. Jeg lurer på hvor mange ganger vi har hørt setningen «Jeg er lykkelig når jeg går på skolen». Måtte ministrene ha store og lydhøre ører og rydde plass i hjertene sine og på budsjettene sine til Afghanistans fantastiske barn og ungdom. For ei framtid dette landet ville ha om de hadde fått bestemme! Vi har kapra fantastisk flotte lokaler for konferansen – en skole tyskerne har pussa opp, som til og med skal få et par datamaskiner med internett, sånn at vi kan sende bilder av ungene ut i verden. Det blir stas. Hvis bare sikkerhetssituasjonen er bra. I går gikk alle vinduene nede i gata hos Save the Children US – folka i bygningen slapp med skrekken. I forrige uke var plutselig gata rett oppi her sperra, en rød bil var omringa av massevis av ISAF-soldater, all trafikk ble omdirigert. Kanskje det var en av bilene fra lista som lå i posthylla her en dag med overskrifta om at disse bilene var i søkelyset som potensielle biler for sjølmordsbombere? På flyplassen stod det unge menn med store våpen, men i sivile klær. Hvem er de og hvorfor står de der? Når jeg tenker på alle disse unga vi har møtt som er så redde for krig og alt som har med våpen og vold å gjøre, skjærer det i hjertet å se på hvor mye voldsmakt de ser demonstrert rundt seg hver deg. «Det er jobben deres å se sterke ut. Det ville blitt krig her etter to timer om de reiste hjem,» sa en kollega da jeg kommenterte hvor fryktinngytende ISAF-kjøretøyene ser ut med våpen stikkende ut overalt. «Alle de gamle krigsherrene ville øyeblikkelig sett muligheten til å komme seg overpå,» sier han, og føyer til at han ikke er det minste interessert i politikk – «du ser jo hva politikerne våre har ført oss opp i,» sier han og gjør en håndbevegelse mot det fullstendig smadra bybildet vi kjører gjennom. Store deler av Kabul er så jevna med jorda at folk som vender tilbake ofte forteller om store vanskeligheter med å finne ruinene etter huset sitt – mursteinshaugene går i ett. For meg ser det ut til at mye blir umulig å bygge opp igjen. Men det er liv i ruinene. Plutselig ser du et barnehue stikke opp over den halve veggen, ser klesvasken henge ut av et høl i den ene av de tre veggene en annen familie har som hjem. Dette er barndomshjemmene til massevis av unger. Ved siden av kontoret vårt har det engang vært en staselig, to-etasjers villa. Nå er det ikke mye igjen, men det som er, huser minst tre familier. Det kryr av unger som hyler frydefullt «fai-tenk-juuu» når jeg går forbi og spør dem åssen det går. Mødrene deres jobber hele dagen. De er så nær meg at om jeg går ut på balkongen utafor kontoret vårt i annenetasje, kan jeg nesten nå handa til hu som bor innafor balkongen i nabohuset. Jeg sitter og skriver på laptopen, sender epost, kan gå på do inne, har vann i springen, te serveres flere ganger om dagen, varm lunsj, også, og ovn kommer bare det blir litt kaldere. Jeg snakker i mobilen mens jeg ser på de driftige nabodamene som forbereder seg til vinteren. De har tatt all bomullen ut av teppene sine og lagt den utover sementgolvet i første etasje. De banker den og lar den ligge i sola og tørke før de stapper den inn igjen. Ofte jobber de sammen. I går vaska de klær. De satt på huk ute i gården med gule plastkanner fulle av vann ungene hadde henta for dem. Over dem ble snora fylt av sengetøy og ungeklær, og jeg så at den blå fleecegenseren jeg hadde med fra nevøen min i fjor, fremdeles er i bruk. Det var et fredelig og vakkert syn i den fine sola. Men dagen etter hørte jeg skrik og kjefting. En kar i militærjakke stod på trappa og var opphissa og truende. Det var henne i grønn kjole han var sint på. Jeg så at han langa ut etter henne. Dama tok et lite skritt tilbake, men ropte et høyt og forarga svar på tiltale, sjøl om stemmen skalv. Ungene stod som en storøyd klump halvveis bak hushjørnet. Vi så på hverandre over de to. Etter litt kom ei annen av damene kom ut, hun sa ikke noe, men stilte seg opp sammen med henne som var utsatt for angrepet. Mannen slo ikke mer, men gikk etter å ha ropt anklager ei stund til. Ungene kom fram fra hjørnet, den gærne geita deres klatra opp på muren som hun pleier, jeg gikk tilbake til pulten, alt falt til ro. Ikke lenge etterpå hørte jeg en unge som skreik så hjerteskjærende at jeg for opp midt i en setning. Hva svarte var på gang nå? Jeg var forberedt på det meste. Damene hadde fyrt opp bål under ovnen, dampen stod opp fra den store kjelen med vann de hadde varma, og der ser jeg den lille, nakne broren til Muhammed stå og hutre som en våt spurvunge med de tynne armene rundt brystet mens mamma skrubber og gnir både foran og bak. Sikkert et bra tiltak, men ikke populært. Jeg tar av meg hatten for disse damene og lurer på hvor lenge jeg hadde klart dette livet – med ansvar for flere unger, i en ruin uten vinduer, vann, strøm, og sikkert med mange redde tanker om hvordan både vinteren og framtida skal bli. Og hvem veit hva slags bilder de har inne i seg av det de allerede har vært igjennom. Og på toppen av alt en mann som kommer med knytta never og vonde ord. Det er damer det står respekt av. Neste gang de står i porten og ber meg inn på te, slår jeg av mobilen og sier teshakur
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn