** Denne uka var «terrorekspertene» Rohan Gunaratna og Bruce Hoffman i Danmark. De to deltok på en konferanse i regi av Politiets Efteretningstjeneste (PET). Gunaratna er kjent som en autoritet på nettverket al-Qa'ida, Hoffman er forsker ved den konservative tenketanken Rand Corporation. De nordiske land bør stramme sine terrorlover, var budskapet de tok med seg til København. Vi er for liberale, vi behandler potensielle terrorister med silkehansker. Med mange års «terrorforskning» på baken fikk de to herrene resonans i danske Information, svenske Aftonbladet og vår hjemlige Dagsavisen. Men hva innebærer det å forske på «terror»?«Terrorforskning» er en vag betegnelse, uttrykket skjuler studier av sosiale forhold i flyktningeleire så vel som etterretningsrapporter. Studiene er ofte gjort av historikere eller samfunnsvitere, samt en hel liten hær av hovedfagsstudenter og doktorander. Selv har jeg studert Umkhonto we Sizwe (MK), nasjonens spyd, den væpna armen til Sør-Arikas African National Congress (ANC). MK stod langt fra dagens al-Qa'ida, både i ideologi, kontekst og metoder. Men like fullt ble MK stående på CIAs terrorliste størsteparten av sin virketid. Min egen «terrorforskning» bestod i å intervjue tidligere geriljasoldater og deres offiserer. Den typiske historien var en unggutt som kom seg ut av Sør-Afrika med håp om militærtrening for så å skulle infiltrere tilbake til hjemlandet i kampen mot «boerne». I de fleste tilfellene endte guttene opp i militærleire i Sør-Afrikas naboland, de fikk litt trening, både i konvensjonell og ukonvensjonell krigføring, de fikk noe politisk trening. Det var viktig for de tidligere soldatene å forklare hvorfor. De var annenrangs borgere, de var fratatt grunnleggende rettigheter, de ble forfulgt, fengslet, overvåket i sitt eget hjemland. Som «forsker» tok jeg side i den forstand at jeg valgte å behandle mine objekter som en del av større kontekst, ikke som en del av et sikkerhetsproblem.