Jeg har holdt Klassekampen fordi den har vært den eneste dagsavis som ikke har falt for kjendiseri og intimitetstyranni; eneste avis der ikke verk og person ble blandet sammen, og som har fokusert på mennesker i «de navnløses hær» (Rudolf Nilsen). Klassekampen skrøt av at den var tabloidfri sone, og det har vært en lise hver dag å komme seg forbi Narvesens tekstlige hyl og skrik om Mia Gundersens kropp, kongefamilien, mordsaker og så videre, og hvile i Klassekampens seriøse artikler om betydningsfulle politiske og kulturelle hendelser. En slags kirkeaktig ro kommer over leseren da. Men i det siste har Klassekampen brukt mer enn seks helsider med tekst og bilde om Ari Behn, og også bilde på flere forsider? Hvorfor? Det kan da ikke være fordi han er så innmari bra i forhold til mange andre forfattere som er lykkelige hvis de får ett intervju, én anmeldelse. Hans kontrafei synes for mye i offentligheten i forhold til hans betydning som forfatter. Vi lesere blir forvirret når vi ikke vet om vi skal lese en bok fordi den er et viktig verk, eller fordi den er skrevet av en person som en i kongefamilien har forelsket seg i. Media tar ikke sitt ansvar med å vurdere og formidle til oss lesere hva kvaliteten av en ytelse er, når ytelsen og personen blandes sammen. Publikums dømmekraft blir ikke skjerpet, når det er én lov om fokusering og oppmerksomhet for Behn, og en annen for mange andre forfattere som ikke har noen av de «merkevarene» som hjelper dem til kjendis-status. Jeg hadde fått respekt for Behn hvis han utga sin bok under pseudonym og sørget for at ingen kjente igjen ham som forfatteren. Da ville han fått en vurdering av sitt verk uhildet. Hvis Klassekampen utvikler sine tabloide tendenser videre, vil jeg si den opp og heller ty til seriøse ukeaviser. Kvalmen over merkevare-gjøring av mennesker øker for hver dag.