Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jødehat fra Attac?

Cathrine Holst
  • Anti-semittismen – og dens forkledninger – er et stadig tilbakevendende tema i tysk offentlig debatt. Nylig kritiserte den prestisjetunge ukeavisen Die Zeit Attac Tyskland for å lefle med uvesenet. Som den siste i rekken. Flere har den siste tiden beskyldt den globaliseringskritiske bevegelsen, med Attac i spissen, for å ha en anti-semittistisk tendens. Attac Tyskland, som nettopp avholdt sin høstkongress, har avvist påstandene. Organisasjonen påpeker at den har ekskludert de enkeltmedlemmer som har kommet med anti-semittistiske ytringer. Høstkongressen tok også avstand fra uttalelser fra Attacs anti-krigsgruppe om at Israels framferd mot palestinerne kan sammenlignes med nazistenes framferd mot jødene. Den understreket at anti-semittisme er uforenelig med Attacs verdigrunnlag, og at nynazistiske grupperinger er uønsket på Attacs markeringer (der de har hatt en lei tendens til å dukke opp). Die Zeits kommentator er likevel ikke fornøyd. Først og fremst er han opprørt over globaliseringskritikernes bruk av visuelle virkemidler. Ved talerstolen på Attacs høstkongress hang en «heslig karikaturtegning» av en «kapitalist» ? til forveksling lik «den jødiske spekulanten» på Hitler-Tysklands propagandaplakater – som hundser en «arbeider med umiskjennelig arisk utseende», skriver han. Men også budskapet fra talerstolen har provosert. Attac fremfører en altfor «personifisert kapitalismekritikk», i følge Die Zeits skribent: Organisasjonens betimelige samfunnskritikk – kritikken av «urettferdige strukturer og institusjoner» ? forsvinner i «tabloide angrep på spekulantene og profitthaiene». Uten et oppgjør med denne formen for politisk retorikk, vil Attac stadig bli hjemsøkt av «det anti-semittistiske spøkelset», konkluderer han, fordi våre kulturs forakt for «spekulantene og profitthaiene» er så tett knyttet til dens forakt for «det jødiske». Noen vil muligens mene at Die Zeits skribent her ser spøkelser på høylys dag. Om han gir et balansert bilde av begivenhetene på Attac Tysklands høstkongress, er også et åpent spørsmål. Kommentaren bør likevel mane til ettertanke. Tegningen det refereres til har undertegnede tilfeldigvis sett. Og den type arbeider/kapitalist-estetikk er heslig. Den har, som Die Zeits kommentator påpeker, en moralsk grumsete undertekst. Jeg tror heller ikke den selger. Men her får utgiverne av Sosialistisk Arbeideravis gjerne korrigere meg. Det er også bekymringsfullt at anti-semittister og nynazister i det hele tatt har funnet veien til Attac Tyskland – selv om organisasjonen bedyrer at slike elementer er uønsket og nå utrensket. Det er selvsagt urimelig å laste fredelige demonstranter for at skinheads infiltrerer og ødelegger markeringene deres. Men noe har gått galt om rasister og nasjonalsjåvinister oppsøker den globaliseringskritiske bevegelsen fordi de oppfatter den som et sted å være. For Attac Tyskland, som for Attac Norge, er utfordringen å formulere en globaliseringskritikk som gir fremmedfiendtligheten mindre, ikke større, spillerom. Utfordringen er ikke mindre for Nei til EU som skal forsvare «det norske folkestyret» i en tid med nei-vind i Fremskrittspartiet. Men i det minste på ett punkt overdriver Die Zeits kommentator. Det er mulig å kritisere «personene» som tjener på et urettferdig produksjons- og fordelingssystem uten å gi næring til jødehatet. Det er neppe en nødvendig sammenheng mellom den «personifiserte kapitalismekritikken» og anti-semittismen – selv om de historiske forbindelseslinjene gir grunn til varsomhet. Om dagens kapitalismekritikere, i Attac eller andre steder, lirer av seg vendinger om «spekulanter og profitthaier» som minner om nazistenes syndebukksretorikk, er det tankeløst – i beste fall. Men jeg har sjelden hørt slikt snakk. Den globaliseringskritiske bevegelsen er i det hele tatt lite personfiksert. Den kritiserer først og fremst «urettferdige strukturer og institusjoner» ? nyliberalismen og kapitalismen, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og Det internasjonale pengefond (IMF). Og det er trolig et fornuftig fokus. Ikke fordi enkeltmennesket ikke kan stilles til ansvar for sine valg. Men fordi mer rettferdige strukturer og institusjoner forhåpentligvis kan gjøre det mulig for den enkelte å forvalte dette ansvaret på en bedre måte.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent