Skogbranner og postmodernisme
- Skogbrannene i California ser i stor grad ut til å være påtente av vandaler. Den samme tendens sees i den årlige skogbrannsesongen i Australia, som nå står for døra. Hvorfor er skogbranner i stigende grad påtente? En typisk venstre-sosionomsk forståelsesfull forklaring vil være at dette er «kapitalismens utslåtte og marginaliserte», som «i blind frustrasjon skal ta igjen», eller noe slikt. Men tente de arbeidsløse og fattige på skogbranner på trettitallet, under den store økonomiske depresjonen? Jeg tror heller det er slik: De som tenner på er ikke nødvendigvis arbeidsløse eller «utslåtte» ? de gjør det fordi de synes det er «spennende» og de mangler hva man kunne kalle «samfunnsmessig empati». De kan nok ha innlevelse for kompiser og (kanskje) familie, men ellers gir de faen. De er nemlig vokst opp i en tid (de siste femten til tjue år) hvor folk er hjernevasket med at «there is no such thing as society» (Thatcher), og at det viktige er å få et «kick», uten hensyn til følgene. Eller til og med gjerne på bekostning av andre – det gjør det hele litt kulere (jfr. dataspill som Grand Theft Auto, hvor for øvrig den første erstatningssaka nå er på gang mot spillprodusenten etter at to gutter i gjett hvilket land gikk rett fra GTA-spillet og ut på gata og skjøt folk i forbipasserende biler). Etter at kirka – på godt og vondt – mistet det aller meste av sin autoritet, er det andre toneangivende krefter som bibringer samfunnet dets moralske verdier. Jada, jeg veit at det er lesere som allerede nå fnyser foraktelig: Skribenten er ute i moralistisk ærend – dette er jo som å høre Bondevik! For disse lesere er moral det samme som «moralisme», det vil si tantete pekefingermentalitet. Men utafor filmlerrettet, som jeg tror spiller en sentral rolle i slike leseres liv, er det et faktum at et hvert fungerende samfunn må ha visse felles moralske normer, ellers ender man opp i økonomisk sammenbrudd, kaos, kriminalitet og borgerkrig. Hvem er det så som har overtatt kirkas samfunnsmessig oppdragende og normsettende rolle? Medie- og underholdningsindustrien spiller en svært sentral rolle. I symbiotisk samkvem med denne lever anmeldere, skribenter og akademikere innen såkalte estetiske fag – film, teater, litteratur. Disse har i stor grad svikta sitt samfunnsmessig moralske ansvar på 80- og 90-tallet. For mange av disse er grusomhet og forfall helt greit, fordi det gir spennende «råvare» til estetisk kultur- og underholdningskonsum (særlig film og video) ? for dem sjøl. I den grad noen forsøker å påtale dette, er svaret bagatellisering og hånlige rop om «moralsk panikk» (en standard-frase som de bruker mot all kritikk). Postmodernistisk «filosofi» ga akademisk legitimitet til dette: alle holdninger er like lite eller like mye verdt. 90-tallet var et kappløp blant mange «intellektuelle» om å oppvise det skeiveste kyniske fliret til den groveste fiksjonsvold, man skulle for all del ikke være «moralist», men tvert imot sette pris på det «estetiske» ved utmaling av grusomhet og forfall. «De store fortellingene var døde», «opplysningstanken er død», og så videre. Ikke bare vold var blitt estetikk, det samme ble også forfall og oppløsning, jfr. dyrkinga av urbane månelandskap med søppel og nedlagt industri. I dette fiksjonslandskapet utfolder så tidens filmhelter seg, ekstreme individualister som sjølsagt gir faen i sånne ting som «samfunn» og «natur». Hvis de tillegg har tendenser til å være litt drittsekk, er dette bare ekstra kult og «kinky», og gir opphav til mer estetisk feinschmeckeri. Motebegrepene var (og er) nihilisme, hedonisme, narcississme, melankoli, kaos, desillusjon. Naturen tar nå hevn mot menneskenes miljø-ødeleggende framferd, blant annet gjennom slike ting som hyppigere og mer dramatiske skogbranner. Samtidig oppdras yngre generasjoner til maksimalt underholdningsbehov og minimal samfunnsmessig empati. Klimakrise og postmodernisme: en bokstavelig talt eksplosiv kombinasjon.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn