Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Skatt og kaniner

Det er bare å innrømme det - skattelistene er spennende lesing. Men hensikten med å lese dem kan variere hos leserene. Å få et bilde av folks inntekter og skatt er fristende, men du kan jo også sjekke opp en types alder om du er i tvil. Samtidig får du vite om han er et godt parti. Men mangler han moralsk ryggrad kan det også bli ubehagelig synlig. Bjørn Rune Gjelsten for eksempel, ble helt uinteressant etter at Jon Michelet så hjelpsomt formidlet hva slags fyr han egentlig er - her i Klassekampen. Fryd føler jeg over sinnet til Jon M, for jeg kjenner meg igjen i hans forargelse. Også jeg sørger over at kollektive løsninger forvitrer, mens rikfolk bygger ned norske fjell og støyer brautende rundt i fjordene våre. Så jenter, ligg langt unna Gjelsten. Ikke mye tiltrekkende med sånne snyltere som sniker seg med i samfunnet på første benk uten å legge en krone i potten. Han betaler noen få tusenlapper i skatt, samtidig som driften av svømmehallene blir privatisert, kunne Jon M fortelle. Sånt er virkelig usjarmerende, men virkningene av akkurat denne manglende inndragningen av midler er mye verre enn det. Gressholmen, en øy i Oslos indre havnebasseng - som nok har mer sjarm enn skjønnhet - er fortsatt i offentlig eie. Men på vannet et steinkast utenfor stranda, har skattesystemet gjort det mulig for store barnslige gutter å fyke rundt og bråke i baljer som stinker eksos. Alle oppegående kvinnfolk skjønner jo at dette er kompensering og at noe grunnleggende er galt med Gjelsten og hans kamerater. Det er velkjent at gutter i småskolen støyer rundt for å få all oppmerksomheten - og får den - mens jentene stille og pent rekker opp hånd etter hånd som blir oversett. De fleste gutta vokser fra dette med åra, men ikke alle. Voksne bråkmakere blir en fare for trivselen til alle oss andre når de får boltre seg slik uten grenser. Tvangsparagrafer kunne sikkert også ha vært brukt til å bekjempe dem, hvis overføringene til psykiatrien hadde vært tilstrekkelige. Men uten midler gjennom skattesystemet kan ikke samfunnet gi dem terapi. Ungene og jeg ble ofre for dem i sommer. Mindre kø enn vanlig på ferja burde jo ha fått en bjelle til å ringe, men nei: I timevis satt vi trykket ned i en liten vik og hørte på infernoet fra Gjelstens utagerende atferd. Forseint skjønte jeg at marka hadde vært stedet for oss den sommerhelga. Til og med kaninene gjemte seg unna og nekta å ta imot gulroten. Sjøl betaler jeg min skatt med glede som det heter. Den er flere ganger det beløpet Gjelsten avser til samfunnet. For første gang har jeg til og med fått formuesskatt! 500 koner måtte jeg ut med. Det er belønningen for en nøysom livsstil i mange år, med møysommelig nedbetaling av boliglån - til 14-15 prosent rente i store deler av perioden. En hyggelig liten leilighet har jeg blitt eier av. Litt vel trangt kan det bli når venner slår seg til noen uker, mens de venter på at markedet skal smile til dem, så de kan flytte inn i en rådyr leiegård. Tåpelig å ikke ha masse gjeld selvsagt, men jeg kan ta meg fri en dag uten å gå konkurs. Jeg kan ha hele Gressholmen nesten helt for meg sjøl på en vanlig hverdag uten køer og med rolige kaniner beitende i skogkanten. Gjelsten og jeg hadde uansett ikke passet særlig godt sammen, for at lykken er de enkle gleder, det har alltid vært en av mine dypeste overbevisninger. Som en stille svømmetur og nok penger i lomma til å kunne avse en gulrot eller to. Bosse - det er herlig det!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen