Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Korrupsjon og økonomisk utvikling

Ragnhild S. B. Astad
  • Det finnes utallige initiativer der målet er å hjelpe utviklingsland ut av den fattigdomsfellen mange av landene befinner seg i. Det fokuseres på utdanning, ernæring og helse, styring av penge- og finanspolitikk, handelsprogrammer og så videre. Uavhengig av om hensikten er utelukkende oppofrende eller delvis egoistisk, så er det ikke tvil om at engasjementet er stort. Indre reformer er helt essensielt for at utviklingsland skal komme seg ut av fattigdomsfellen. De kan ha utfordringer av typen eierrettigheter, maktforhold og korrupsjon. Korrupsjon er som kjent at noen misbruker makt for å oppnå private fordeler. Det viser seg å være mer korrupsjon i land med en svak eller ingen politisk opposisjon. Det er også mer korrupsjon i land der menneskerettighetene ikke respekteres. I tillegg har ikke landene tilstrekkelig gode offentlige institusjoner, blant annet fordi dette koster penger. Og ikke minst, det er lettere å være korrupt i et samfunn der utdanningsnivået er lavt og der folk generelt sett er dårlig informert både om rettigheter og plikter. Korrupsjon er et hinder for økonomisk vekst. En ting er korrupte tjenestemenn som stikker offentlige bevilgninger i egen lomme, en annen ting er at korrupsjon i tillegg gjør det svært vanskelig å navigere den økonomiske utviklingen. Det blir vanskelig å skille mellom skurker og folk med hederlige hensikter. I tillegg blir det svært vanskelig for beslutningstakere å se forskjell på gode og dårlige prosjekter. Det blir som å seile med to sjøkart som varsler grunner og skjær på ulike steder. Kursen blir i beste fall usikker, i verste fall seiler man ingen steder. For mange av disse landene er det vanskelig å få tak i kapital til nødvendige investeringer. For det første er staten fattig. I tillegg er det lite formue blant innbyggerne som kan brukes til investeringer. Det er heller ikke særlig attraktivt for utenlandske investorer å putte sparepengene sine i en del av de verst stilte utviklingslandene. Risikoen ved å investere kan oppleves som astronomisk. Først må det oppdrives kapital. Så må man være i stand til å navigere mot god kapital og unna dårlig kapital. God kapital har seriøse og målrettede kapitaleiere. Dårlig kapital har eiere med uklare motiver. Når bestikkelser er kriteriet for å få tildelt prosjekter, er det faktisk enda vanskeligere å foreta denne manøvreringen. Hvordan vet man at man står overfor en skurk med et dårlig prosjekt eller en seriøs investor med klare motiver? Tenk deg en kø av investeringsvillige investorer som konkurrerer om å få drive prosjektvirksomhet, for eksempel utdeling av konsesjoner til industri, bygging av veier eller utbygging av strømnettet. For i det hele tatt å havne i bunken av aktuelle kandidater er det nødvendig å starte med en passe stor bestikkelse. Etterpå må de bestikke videre; leverandører, politi og vakthold. Hvem er det som vil være villig til å betale denne kostnaden? Er det de med de tryggeste og beste prosjektene, eller er det skurkene med den dårligste prosjektløsningen? Det er de med de dårligste prosjektene som har minst å tape på å bestikke høyt. Prosjektet er vågalt og sjansen for å lykkes er liten. Imidlertid er avkastningen høy hvis prosjektet skulle komme til å klaffe. Det er således de mest risikofylte prosjektene med stor forventet avkastning som kan komme til å tilby de største bestikkelsene. Det er annerledes for de sikre prosjektene. De er godt veloverveid, har mindre risiko og heller ikke utsikter til samme høye avkastning. De vil ha større problemer med å betale tilsvarende beløp. Prosjektet er godt og de har derfor mer å tape. Således er det de med de dårligste prosjektene som vil ønske å betale mest. Det er da også disse som får oppdragene. Dette kan være vanskelig å gjennomskue for den korrupte tjenestemannen. Hvis vedkommende i det hele tatt har noe igjen av sosial samvittighet, kan han eller hun komme til å tenke at de faktisk gjør landet sitt en tjeneste ved å plukke den prosjekttilbyderen som tilbyr det største bestikkelsesbeløpet. Resonnementet vil være at «når de er villige til å betale så mye, så må det være et tegn på at det er et riktig godt prosjekt de sitter med». Men i virkeligheten er det motsatt! Det er faktisk de største luringene som vil tilby den største bestikkelsen. Korrupsjon fører med seg at man får et såkalt ugunstig utvalg å velge mellom. Kartet som tegnes opp foran deg stemmer ikke lenger med virkeligheten. Seriøse aktører skygger banen, fordi de ikke vil være villig til å betale nok. Det er således en ting at korrupsjon minker den pengesekken som skulle vært brukt til viktige utviklingsprosjekter. Enda verre er det at korrupsjon kan føre til en systematisk utvelgelse at de mest usikre prosjektene med de mest tvilsomme prosjektlederne. På denne måten forblir fattige land fattige.samfunnsøkonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent