Skuggredd, jeg?
- Iblant er det fristende å skifte sjanger. Ta en velfortjent pause fra epistelen. Epistler, hva er nå egentlig det? Hvem tror han at han er? Bellman? Holberg? Hvorfor ikke heller kline til med reinspikka meningsytringer? En god, tabloid spalte handler om å fange opp ulmende, aktuelle konflikter, og, ikke minst, å mene noe om dem!Innen denne sjangeren er Expressens Linda Skugge suveren. Ta for eksempel spalten hennes nå på lørdag. Under tittelen «H&M-bruden som blev tant» skriver hun ut sin skuffelse over at Mette-Marit i stadig større grad framstår som nykristen borgerfrue. Mette-Marit reiser til Rio. Skugge handler junkfood på Ica. Isteden løfter Skugge fram Haakon som sitt forbilde! Haakon som alltid holder lille Marius i hånden. Haakon som tar konflikten med Sven O. når Mette-Marit ikke orker. Hadde Haakon vært svensk, hadde Skugge vært rojalist! Det er overraskende tenkt, og godt skrevet. Det feministiske perspektivet ligger der hele tiden. Ergo: Linda Skugge er fordømt bra, og vi mannfolka er, som Marit Eikemo i Bergens Tidende (19. oktober) ganske riktig påpeker, misunnelige. Vi er sikkert litt redd henne også. Derfor står vi også klare med slipte kniver når Skugge (endelig) tråkker over. For i sin anmeldelse av boken «Kvinnan er det första könet» av Björn Ranelid (Expressen, 19. september) så tråkker Linda Skugge over. Sjangergrensene. Jeg har ikke så store problemer med at Skugge med mannlige herskerteknikker gjør narr av utseendet til Björn Ranelid. Men jeg har problemer med at hun gjør det i en bokanmeldelse. Visst, iblant er det fristende å skifte sjanger. Spesielt når du jobber i en avis, som betaler deg for å være konfliktsøkende, subjektiv, for å velge deg ut kjendiser du ikke liker, og å mene noe om dem! Med sin anmeldelse av Ranelid trekker Skugge biografiseringen og tabloidiseringen av litteraturkritikken ut i sin ytterste konsekvens. Forfatteren og teksten hans glir over i hverandre, de taler med en stemme. Hun fullfører også nedbyggingen av sjangergrensene mellom kritikk og subjektivt skrevne spalter. Istedenfor en begrunnet slakt av en muligens dårlig, umoralsk og kanskje kvinnefiendtlig tekst, får vi et oppgjør mellom to kjendiser i den svenske offentligheten. «Akta er killar, här kommer Gud, och hon er jävligt forbannad». Slik lyder tittelen på den nye boka til Linda Skugge. Jeg tviler ikke på at hun har mye å være forbanna over. I siste nummer av «Samtiden» skriver sosiologen Hedvig Skonhoft Johannessen sylskarpt om hvordan det er å bli kvotert inn i diskusjonsprogrammer i TV som ung, billedskjønn blondine som til og med har greie på det hun snakker om. Det er ekkel og deprimerende lesning. Men Linda Skugge står i fare for å bli fanget i samme dramaturgien. Hardtslående, tabloid, feministisk subjektivisme selger aviser. Markedet forventer at Skugge holder konfliktnivået oppe. Til dette trenger hun et jevnt tilsig av fiender som Björn Ranelid. Burde hun ikke egentlig takke ham for å forsyne henne med en bok som «Kvinnan är det första könet?» Bokanmelderen og radiomannen Knut Ameln Hoem kommenterer svensk kulturliv sett fra Reimersholme, Stockholm.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn