Har de seg selv å takke?
- Knapt noen gang i norsk etterkrigshistorie er den norske arbeiderklassen blitt behandlet med en slik arroganse som av dagens Bondevik-regjering. De som tviler på denne påstanden anbefales å lese kap. 3.6 «Sysselsettingspolitikken» i Nasjonalbudsjettet. Her står det at: «Regjeringens hovedstrategi mot økende ledighet er å stimulere til aktiv jobbsøking». Hovedstrategien er altså ikke å opprette nye arbeidsplasser eller å bidra til økt etterspørsel gjennom en aktiv finanspolitikk. Nei, det er de arbeidsløse sjøl som må strammes opp! Mens marxister alt for 130-140 år siden og borgerlige sosialøkonomer og andre som studerte arbeidsløshetsfenomenet for nesten 70 år siden innså at arbeidsløshet var knyttet til svakheter ved markedsøkonomien og at tiltak for å få ledigheten ned måtte rettes mot å korrigere disse svakhetene, påstår dagens regjering at problemet er at de arbeidsløse ikke er flinke nok til å søke jobb! Er virkelig en skarpskodd økonom som Victor Norman så dum at han tror på dette – at økingen i arbeidsløsheten på 25 prosent det siste året skyldes at det er noe feil med de lediges jobbsøking? Den sysselsettingspolitikken som regjeringen har presentert i årets statsbudsjett er ikke ny, men i årets budsjett sies det tydeligere og mer offensivt. Alt fra først på 90-tallet slo denne nyklassiske politikken igjennom. Et kort historisk tilbakeblikk viser dette: Velferdskapitalismen som økonomisk system var et stort sosialdemokratisk reformforsøk, hvor statlig økonomisk styring skulle kombineres med markedsøkonomi. Helt fram til sist på 70-tallet så dette ut til å være mulig. En aktiv økonomisk politikk og sterk markedsregulering kombinert med etterkrigstidas sterke etterspørsel gjorde det mulig å ha ideelle målsettinger. Arbeidsløshet kunne ikke godtas. Det var bruk for alle og i 1954 ble retten til arbeid til og med skrevet inn i grunnloven! Som sosialøkonomistudent sist på 60-tallet lærte jeg av mine professorer at regjeringen aldri ville godta en ledighet utover 1,5 prosent. Til da var den høyest registrerte ledigheten 1,3 prosent (1963). Ingen regnet med at folk som kunne arbeide hadde behov for trygd mer enn i en kort periode. Derfor ble det heller ikke betalt ledighetstrygd mer enn i 20 uker. Denne optimismen i synet på arbeidsløshet varte til midt på 70-tallet. Den internasjonale lavkonjunkturen i 1973-75 betydde en vending. I 1983 var ledigheten hele 3,3 prosent. Ideen om at det var mulig med en kapitalisme uten arbeidsløshet ble forlatt, men fortsatt var det et ønske om å hindre at de arbeidsløse ikke fikk for store økonomiske problemer på grunn av en uforskyldt arbeidsløshet. I 1975 ble stønadsperioden derfor utvidet til 40 uker. Etter lavkonjunkturen i 1983 ble retten til ledighetstrygd økt til hele 80 uker. Denne holdningen til arbeidsløse som offer for svakheter i det økonomiske systemet finner vi igjen så seint som i 1991. Fra 1988 hadde ledigheten økt i rekordtempo til en topp på 5,9 prosent i 1994. Tallet på langtidsledige økte. For å hindre at disse ble uten inntekter ble det vedtatt at ledighetstrygden skulle utvides til 80 + 80 uker, det vil si over tre år. I praksis kunne langtidsledige på den tida gå enda lenger på trygd, dersom arbeidskontoret viste nødvendig velvilje. Samtidig hadde alle med inntekt over ¾ G rett til ledighetstrygd. (Dette tilsvarte med dagens G (grunnbeløpet i folketrygden) kr 42 600). Endringen i synet på de arbeidsløses rolle kom med Sysselsettingskommisjonen av 1992 (Kleppe II). Fra nå av ble lønnsarbeidere behandlet som medskyldig i ledigheten og arbeidsløshetstrygdens ordninger forverres gradvis. Den store bløffen ble de såkalte «jobbsøkerteoriene», at arbeidsløse ikke aktivt nok søker jobb fordi trygdeordningen er for gode. I 1996 ble den nedre inntektsgrensa for rett til dagpenger økt fra 42 600 (ut fra dagens G) til 71 000 (1,25G) og i 2002 til 1,5G = 85 300. Dermed ble titusener tvunget over på sosialhjelp. Samtidig reduseres lengden trygden gis: Til maksimalt tre år i 1996 og i 2002 til maksimalt to år. Hovedangrepet på de arbeidsløse i årets statsbudsjett er i forhold til permitteringsreglene. Bedrifter som ikke har jobb til alle ansatte kan i dag permittere dem i inntil 42 uker (gjelder ikke alle næringer). For å stimulere bedriftene til ikke å si opp folk, har staten betalt de permitterte dagpenger etter den tredje dagen som permittert. Over 12.000 er i dag permitterte. Nå foreslår regjeringen at også denne ordningen skal svekkes. For det første skal det ikke lenger være mulig å få dagpenger ut over 26 uker. Men det alvorligste er at staten først skal gå inn og overta dagpengebetalingen etter at bedriften sjøl har betalt de permitterte i 30 dager. Hvor mange bedrifter tar sjansen på å betale dagpengene så lenge? Tenkningen bak dette tiltaket for å få ned arbeidsløsheten må være at dersom de permitterte går over på ordinær ledighet vil de kaste seg inn i køen av arbeidssøkende og gjennom skikkelig søkeinnsats skaffe seg en ordentlig jobb. Med selv en professor i sosialøkonomi kan vel få problemer med dette regnestykket: Tallet på arbeidsledige er nå over 110.000 mens tallet på ledige jobber i følge Aetats oversikt er under 11.000?økonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn