Skikkelig trøtt - og skuffet over at Oslo likevel ikke fikk nytt byråd - satt jeg utover valgnatta og så kloke hoder på tv diskutere hva grunnen kunne være til at Kristelig Folkeparti ble kommunevalgets store taper. Regjeringsslitasje og samarbeid med Frp - KrF får ikke gjennomslag for sine saker, sa de. Dette stemmer ikke, tenkte jeg. De har jo slått kontant igjennom. Hukommelsen er kort i media. Valgnatta var det visst ingen journalister som husket den store oppstandelsen i kristne miljøer i tida før krigen brøt ut og etterpå. Jeg satt der og ventet på at valgforskeren skulle få spørsmålet om KrF kunne ha tapt på Irak. For etter mye nøling - og en dobbeltkommunikasjon som bare ville framkalt rå latter om ikke saken var så alvorlig - bestemte den norske regjeringa seg omsider for ikke aktivt å støtte USAs planer. Ubarmhjertig bombing av mødre og barn i et fremmed land, ble vel for følsomt for vår kristne statsminister. Men det tok svært lang tid før han brukte sine sosiale antenner. Kanskje ble spørsmålet stilt den natta, men jeg sovnet før det kom noe svar. Tross alt var jeg mest interessert i resultatet i min egen valgkrets og der har KrF aldri vært på banen.