Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
God uhygge på UKA
UKA, Studentersamfundet i Trondhjem, Biblioteket
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Kvinneblikk i Kandahar
Unni Rustad
- Hver gang jeg kjører gjennom en by, ser jeg mange historier. Første gangen jeg kjørte fra Kandahar sentrum til flyplassen, kom jeg fram med hue fullt av så mye inntrykk at jeg brukte ventetida til å skrive ned noe av det jeg så: Det var fremdeles litt mørkt og kaldt da vi tok plass i bussen. Idet den svingte ut i gata, kom en stor flokk med geiter med stø kurs for beitemarkene. Det gjelder å være tidlig ute om en er sulten geit i tørrsvidde Kandahar, kanskje en liten grastust har karret seg opp i løpet av natta. Bak dem skred en elegant gjeter som kunne gått rett inn på catwalken i stilig frakk hengende løst over de breie skuldrene. I gatene var bylivet i ferd med å begynne. På skomakerhjørnet satt kara klare med korslagte bein på voksduker lagt ut på bakken, lær og verktøy lå pent ordna foran dem, den ene sydde ny såle på en slitt sko til en barbeint kunde som venta på voksdukens kundehjørne. Lenger opp var bruktklærmarkedet begynt å få fasong og omfang, flere menn var i ferd med å helle fargerike tekstiler utover bakken fra store sekker. På en liten rolig plett mellom to travle gater lå det tepper utover bakken, puter pent på rekke langs ytterkantene, små stabler tallerkener og krydderholdere etter hverandre på midten, ikke noe problem å få lyst på grilla lam klokka sju om morran her. Restauranteierne hadde alt fått fyr i de små ovnene, kjøttstykker og nystekt brød fra bakeriet på hjørnet lå klart. Det så idyllisk og fint ut, så jeg slo fra meg tanken på at oppvaska tas i den lille, mørkebrune pytten jeg så i bakgrunnen. Rett i nærheten passerte vi et stort og skinnende pariserhjul. På plassen rundt var folk og maskiner i full virksomhet. «De største narko-smuglerne bygger underholdningspark til barna,» opplyste kjentmannen. En annen sa at det var guvernøren og hans menn, men kanskje det kommer ut på ett? Idet vi suste forbi et lite smug, så jeg et eventyrpalass komme gyngende mot meg, en fantastisk lastebil med oppbygd sølvtak over førerhuset, svingende glitterkjeder av sølv og gull på begge sider og dramatiske malerier i alle farger nedover hele langsida, svaner og innsjøer, vakre damer og høye fjell med kritthvit snø – ikke en bortkasta millimeter! Utafor teppebutikken hadde eieren tatt røde varer ut på fortauet og invitert naboene til dagens første kanne te. Der lå de og slanga seg og nøyt synet av han som stod barbeint og stampa byggemateriale av leire og halm inne i en liten demning han hadde laga litt lenger opp i gata. Han løfta beina effektivt opp og ned og så lengselsfullt på to andre som hadde kibba av seg plastsandalene og varma fotsålene over et lite bål. Hos den lange rekka med fotografer var det slapt ennå, og flere av dem satt ørkesløse på kundestolene foran de svarte tøystykkene på gjerdet bak, mens kassekameraene på høye trestativer stod klare. Kanskje han som satt på huk på fortauet midt imot og klipte og studerte barten omhyggelig foran speilet gjorde seg klar til å posere. De tre damene på andre sida av gata, med unger på armen og rundt beina, hadde helt andre ting i tankene. De stod først i køen foran porten til en humanitær organisasjon, og jeg håper de i hvert fall fikk litt av den hjelpen de så ut til å ha veldig god bruk for. Den irrgrønne spinaten til grønnsakselgeren med kritthvitt skjegg suste forbi, og så var det rett over i trillebårer med kaker, manøvrert av to små gutter med stø kurs, og inne i en rød rickshaw satt en mann med den flotteste diamanthatten jeg noen gang har sett. Kandahar-mennene er berømte for hodepryden sin – små hatter besatt med glitrende steiner og paljetter, ofte i fantastiske farger og mønstre. Jeg snudde hue etter mang en mann i Kandahar. Hos bruktbilhandlerne i utkanten av byen gikk det små grupper av røslige turbanmenn rundt og diskuterte med henda på ryggen. Så bar det utover den tørre sletta, hvor landsbyen borte i fjellsida er nesten usynlige mot bakgrunnen. På begge sider av veien stod vakre leirhus med høl i alle vegger hvor druene ligger og tørker til verdens søteste rosiner. Husene er store, det var gode tider den gang det var vann her. Her og der lå mørke nomadetelt, lave og breie, og noen få ensomme kameler tusla rundt, en stor tørke-tragedie har ført kuchi-folket hit og til de store leirene på andre sida av byen. Fargesterke flagg med gull og glitter rundt stod rett ut i den friske vinden som feide over martyrgravene langs veien. En liten gutt pilte over sletta med ei lita støvsky etter seg bortover mot ei stor støvsky hvor de visstnok borer etter vann. Alt dette og mye mer så jeg før jeg kom til flyplassen, hvor fredsduer med grimt oppsyn er limt fast i plastfontenene og tungt væpna amerikanere har tatt over fullstendig som om dette var midt i Texas. Og jeg veit at i løpet av denne turen har jeg sett mer av Kandahar enn mange kvinner som bor her, og jeg skulle ønske de i alle fall kunne sett den hvite hesten som stod helt stille på den lille flekken med mirakuløst grønnskjær – en egen verden av ro midt i det myldrende ståket – med staselige dusker i grønt og rødt og sølv hengende langs beina, og gullpynt i panna som gnistra og spraka i sola.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn