Bjørgulv Braanen spør i Klassekampen tirsdag 14. oktober om det er slik at Expressens anmelder Linda Norrman Skugge har rett til å kommentere forfatter Björn Ranelids utseende (negativt) «i offentligheten». Det kan svares bekreftende på det spørsmålet av ulike grunner, selv om ikke alle varianter av et ja er like gyldige. Jeg vurderer Skugge og Karolina Ramqvist som to av de mest interessante journalistene i svensk presse i dag. De ser vår tid godt, uten å jatte med den, snarere gir de den motstand. De stikker hodene fram og våger å investere seg selv. De er forfriskende å lese fordi de ikke virker forutinntatte, de er utprøvende, seriøse og de våger å være moralske, i motsetning til moraliserende. De er ikke bare unge kvinner som angriper fra en uangripelig, trygg posisjon, i en ideologisk forestilling om at vi er framtida, dere andre er akterutseilte, slik tilsvarende spaltister i Akersgata iblant framstår. En slik ungdommelighetsfascistoid retorikk er ikke deres språk. Såvidt jeg har fått med meg, agerer de heller ikke selvrettferdige ofre (menn har vært slemme til alle tider). Jeg kjenner ikke Skugge og Ramqvist som hevngjerrige skribenter. De vet nok godt hva de gjør når de henger ut en Ranelid eller Ulf Lundell (som fortjente det, brevet tatt i betraktning). Jeg tviler sterkt på at de opplever det som at de er i sin fulle rett til å denge løs på alle som har pikk. Hva er det egentlig Skugge reagerer på? Skriver hun så veldig mye om Ranelids utseende? Hovedtyngden i karakteristikken ligger på Ranelid som posør. Hun beskriver forfengelig atferd og det komiske i at han vil framstå som offer. På en fest sitter Ranelid på en spesiell måte, han vil gjøre inntrykk, dra damer. Greit nok. Men Skugge ser ikke det samme som sine 30 år eldre kolleger, en kjekk mann; hun ser en stivnet positur. Men han ble jo mobbet, hvordan kan hun da skrive slik? Forstår ikke Skugge at hun påfører Ranelid smerte? På hvilken måte, om noen, kan dét forsvares? Til det kan man kanskje svare at først la Ranelid premissene ved å føre diskusjonen til offentligheten. Det er han som viderebrakte sine mobberes argument. Deretter mistet han regien. Jeg kjenner ikke Ranelids motiver for å skape blest om seg selv som mobbeoffer, har ikke lest boken. Kanskje vil han påminne jobberne om deres udåd. Oppnå hevn. Og så ble alt snudd på hodet akkurat idet han skulle innkassere seieren. For noe ved framtoningen fikk Skugge til å reagere negativt: han ga et mer selvfornøyd enn sårbart inntrykk, om jeg forstår henne rett. Bittert for ham, som antok at offertaktikken stadig fungerte (eller at en avart av kjærlighetsdiskursen var mulig i offentligheten: Når den ene sier til sin kjæreste, jeg har så stygge ører, er det med en forventning om at kjæresten skal si: Du har verdens mest personlige, nei, vakreste, ører!)Om dette bunner i en generasjonskonflikt, er den slik: tidligere har Ranelid blitt møtt med beundring og servilitet (han har makt og penger), så kommer det en ny generasjon som ikke følger det mønsteret som han nå tar for gitt. En potensiell ungdommelighetsfascistoid tankegang her, ville ligge i å dømme ham nord og ned som gubbe straks han tar til motmæle. Men det er jo ikke saken.