Grensen mot liberalismen
- Før het det at vi alle var sosialdemokrater. Nå er vi alle enten liberalere eller fiender av de definitive standarder for frihet, rett og demokrati i de «liberale demokratier». Den liberalistiske tradisjon framstår som modernitetens politiske teori. Liberalismens ideologiske monopol-ambisjon bestyrkes av at den opptrer i mange og diffuse varianter, den er både ideologien til store deler av borgerskapet og den politiske og administrative makteliten, såvel som til intellektuelle som kjemper for menneskerettighetene. Liberalismen er kort sagt samfunnets offisielle og herskende ideologi. En grenseoppgang overfor liberalismen bør i det minste inneholde følgende punkter:For det første er det ikke mulig å si at det finnes en liberalistisk tradisjon som har kjempet gjennom dagens demokrati. Opprinnelsen til vårt massedemokrati ligger i underklassenes sosiale kamper. Allmenn stemmerett fikk vi først da arbeiderbevegelsen ble organisert og ble en trussel mot den herskende orden, faktisk først i begynnelsen av det 20. århundre. Dersom vi tar fire representative liberale tenkere: Locke, Kant, Tocqueville og John St. Mill, så var samtlige motstandere av allmenn stemmerett og dermed motstandere av de lavere klassers politiske maktutøvelse. Det er merkverdig å høre Marx, som konsekvent kjempet for demokratiske rettigheter, beskyldt for å være totalitær, mens man «glemmer» at en tross alt progressiv tenker som John St. Mill på samme tid foreslo et system av gradert stemmerett der borgerskapet og folk med utdanning skulle ha flere enn en stemme for å demme opp for massenes «despoti». Kort sagt: det er vanskelig å forklare demokratiet som et produkt av en liberal tradisjon som var motstander av demokrati. For det andre: liberalismen er på sitt beste i kampen for rettigheter og her bør venstresida stå sammen med liberalistene. Men liberalismen har alltid hatt hovedfokus på «passive» rettigheter som beskytter enkeltindividet mot statlige overgrep, som rettssikkerhet, privatlivets uavhengighet og økonomisk frihet. Borgerskapet bryr seg lite om politikk, sålenge deres økonomiske friheter er sikret. Et kjernepunkt for arbeiderbevegelsen var derimot de «aktive» eller politiske rettighetene for alle til å delta i maktutøvelsen. Et annet punkt var de økonomiske og sosiale rettighetene. Disse rettighetene – vi finner en katalog av dem i Det kommunistiske manifest – er slike som rett til kostnadsfri utdanning, rett til arbeid, rett til minimum levestandard og streikerett. Dagens velferdsordninger ligger i forlengelsen av disse rettighetene. Velferdsstaten er derfor ikke kun et materielt gode, den er en forutsetning for individuell trygghet og uavhengighet, og dermed for demokrati. I land der velferdsordningene raseres, forfaller også demokratiet. Sosialismen nøyer seg ikke med å proklamere frihet og individualisme, men vil også de nødvendige midler for at dette skal bli realisert. Den er en individualistisk og demokratisk bevegelse, ikke for noen, men for alle. Et tredje punkt: Sosialismen ser nødvendigheten av å styre det økonomiske livet, vel og merke ut fra flertallsvedtak. Kapitalismen, ikke først og fremst staten, er problemet. Det er legitimt å gjøre inngrep mot privilegier og ulikheter som fører til at store underprivilegerte grupper effektivt hindres i å realisere sine rettigheter og sine livsmuligheter. Følgelig også mot privat eiendomsrett. Eller sagt på en mer «liberal» måte: grensene for den enkeltes frihet går der hvor utøvelsen av denne friheten hindrer andres tilsvarende frihet. Med denne regelen, som vi kan finne hos venstreliberaleren John Rawls, skal det vanskelig gjøres å rettferdiggjøre kapitalismen. Men det er typisk for liberalismens ubestemthet at Rawls ikke går inn på hvorvidt det er kapitalisme eller sosialisme som er det beste grunnlaget for å realisere et rettferdig samfunn. Det som for marxismen er et kjernespørsmål, nemlig anvendelsen av visse prinsipper om rettferdighet på en konkret samfunnsvirkelighet, forblir ubesvart.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent