Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dans deg gjennom det

Nils-Øivind Haagensen

Det er det Silje Nergaard synger i låta «Dance me love» fra den nye plata «Nightwatch». Det samme som Haruki Murakami skriver i romanen «Dans, dans, dans». Dans meg, synger hun. Dans meg, skriver han. Dans meg gjennom uoversiktelige tider. Dans meg gjennom trøbbel og bråk. Dans meg dit jeg vet hva jeg skal gjøre. Dans meg dit jeg vet hvor jeg står. Så slipper jeg å overreagere, så slipper jeg å tråkke i det, så slipper jeg å gjøre idiotiske ting. Fin tanke – men en ting vet alle: skal du danse trenger du en å danse med – hvem skal det være?? Selve kjærligheten skal danse deg, sier Silje Nergaard. Kjærligheten skal danse deg gjennom det tøffe. Ikke typen. Ikke dama. Ikke forelskelsen. Ikke ektefellen. Ikke ekteskapet. Men selve – ja, selve

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Inga avklaring for Johansen

Magnhild Folkvord

To veker var gått sia det førre forhandlingsmøtet da Gunhild Johansen, tidlegare nestleiar i Norsk Kommuneforbund, og advokaten hennar, Jens Johan Hjort, møtte to representantar for Fagforbundet til nye forhandlingar i går, denne gongen i Tromsø. Møtet gav ikkje noko svar på kva for overgangsordningar Fagforbundet vil tilby Johansen etter at ho ikkje lenger har noko verv som tillitsvald i organisasjonen.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Skadeleg skatt?

Rune Skarstein

Faget samfunnsøkonomi er ofte blitt kalla «den dystre vitskapen». Ikkje minst dyster er økonomane si ideologiske tenesteyting til dei økonomiske og politiske makthavarane gjennom heile historia til faget. Eit døme i så måte er at ikkje berre overklassane og deira politiske strategar, men også dei fleste samfunnsøkonomane (stort sett rekrutterte frå overklassen) heilt fram til våre dagar har nært ein djup skepsis til velferdsstaten. På slutten av 1800-talet hevda til dømes Robert Giffen at dersom dei offentlege utgiftene vart større enn 10 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), ville «disincitamenta» som dette skapte, føre til økonomisk samanbrot. I 1945 meinte Colin Clark at 25 prosent var den absolutt øvre grensa i fredstid. I dei første 30 åra etter den andre verdskrigen i velferdsstatane sin glansperiode var det, i historisk samanlikning, lite motstand mot auka skattlegging. Med nyliberalismen sitt inntog i 1980-åra svinga pendelen tilbake. Til dømes Assar Lindbeck, formann i nobelkomiteen for økonomi, kom då med ein ny variant av argumentet mot høge skattar. Han hevda at land som Danmark, Sverige og Nederland med ei «skattebyrde» på opp mot 60 prosent av BNP hadde nådd ein tilstand av «arteriosklerose», seinare kalla «eurosklerose», som kvelte produktivitetsveksten og medførde vedvarande arbeidsløyse. I USA meinte Martin Feldstein, formann for president Reagans Council of Economic Advisers, at programma for inntektsoverføringar hadde «forverra ustabiliteten i familielivet», at dei sosiale trygdene hadde ført til halvering av privat sparing, og at arbeidsløysetrygda finansiert med skattebetalarane sine pengar hadde resultert i auka arbeidsløyse.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn