Plutselig satt den der på trappa igjen, den svarte, pjuskete katten som hadde fått for vane å dukke opp det siste året, ofte med bitt i ørene og åpne sår. Nei, pusen klarte seg nok aldri bra på krigsstien. En svekket allmenntilstand var i hvert fall et dårlig utgangspunkt. Bare ei god uke tidligere hadde den kommet luskende, halen mellom beina, blodig rundt halspartiet, gjennomvåt av regnet. Den hadde overlevd et strupetak, men det må ha vært på nære nippet. Og det å bandasjere en villkatt krevde sitt. Min innsats kunne forresten ha kostet den livet, om den ikke hadde funnet tilbake i rett tid. Da hadde den klart å vikle bandasjen rundt halsen ned over brystet og magen. Der satt den så stramt at det mest ikke var pust igjen i kreket. Jeg vet ikke om katten har noe hjem. Men jeg er imponert over hvor fort den ble hjemmevant. Den klarte også ganske snart å varsle sin ankomst ved å herje litt utenfor kjøkkenvinduet mens jeg spiste frokost. Men så fikk den plutselig en konkurrent: en vakker, velpleid katt, kjelen til tusen, men slu som få. Fra første stund tok den til å male, kjele meg oppetter leggene. Etter et par besøk strekte den seg på langs over dørstokken som for å sperre for inngangsdøra, som en vakthund. Kom en annen katt til syne knurret den illevarslende. Men den lurte ikke meg. Den fikk holde seg på dørmatta. Men jeg begynte å bli urolig for den andre katten. Hadde den fått sin bane under siste slåsskamp? Men så satt den plutselig der på trappa en dag. Den så bedre ut. Såret var grodd, utrolig nok. Den slikket seg omstendelig. Det var et stykke utpå ettermiddagen, altfor varmt til å gjøre et skapa grann. Heten hang over huset, vinduene sto på vidt gap. Og da Lillebjørn Nilsen kom inn i stua fra radioen med gitaren sin og slo an noen akkorder, så jeg at katten ble sittende mutters stille. Lyttet også den til de myke ordene om byen som gråter og byen som ler? Ble den kanskje innhentet av magien i tonene og lykken over bare å være til? Jeg er glad du lever, kattepus, tenkte jeg, for da det hadde sett som verst ut, hadde noen ment at veterinæren burde avlive dyret for at det ikke skulle seigpines. Det minte meg om en episode fra ei reise til Singapore en gang. Jeg hadde vandret gatelangs i stille strøk av bystaten en søndag da jeg kom over en katt som var i en elendig forfatning. Det var et så trist syn at jeg bestemte meg for å få en mer barmhjertig avslutningen for den. Så jeg tok katten til nærmeste politistasjon. Jeg fortalte dem mitt ærend, og vi ble straks mottatt med åpne armer og vist inn i et venterom. Etter ei stund kom en betjent. Han smilte vennlig. Men da han så katten, var han på nippet til å sparke den ut. Så måtte jeg igjen ut med mitt ærend, og straks la betjenten seg på golvet og kjelte med dyret: «Aj, sweet little pusycat, pusycat?» så gikk han, men kom tilbake etter ei stund med ei coca cola til meg og et smørbrød til katten. Men den snuste ikke ei gang på maten. Sto bare urørlig med lukkede øyne. Ganske vondt bare å se på den. En ny betjent kom. Da han så katten ville hans straks jage den ut. Men da jeg igjen sa fram mitt ærend, la også han seg på golvet og begynte å godsnakke med det syke dyret. Politiet på stasjonen forsikret meg om at de ville få katten avgårde til kattepensjonatet i bystaten. Jeg måtte ha det klart for meg at i Singapore lot man ikke et forkomment dyr bli liggende å dø på gata, så sant det ble funnet i tide. Men siden det var søndag tok det litt mer tid å skaffe en ledig ambulanse. Nå var jeg imidlertid klar over at bystaten var i gang med en sjarmoffensiv overfor turister. Det handlet virkelig om bystatens image utad. Men kattepensjonat i Singapore, virkelighet eller fantasifoster? Men pusens videre skjebne vites ikke. Kanskje endte det med et spark ut døra. Men katter har en utrolig evne til å overleve, selv når det ser som verst ut. Det har i hvert fall jeg seinere fått gode bevis for.