Sosiolog Atle Møen forvrenger i torsdagens utgave av Klassekampen min kommentar «Humanisme og revolusjon» (i KK 30. september) til det ugjenkjennelige. I kommentaren kritiserte jeg trekk ved det revolusjonære snakket i prinsipprogrammene til Rød Valgallianse og Sosialistisk Ungdom. I denne sammenheng henledet jeg oppmerksomheten mot en type reformer som har vært diskutert blant en del politiske teoretikere – såkalte ikke-reformistiske reformer. Særlig dramatisk kan dette neppe sies å være. Jeg har ikke forsvart revolusjonen som en «storstilt samfunnsendring» i den forstand Møen beskriver. Jeg har ikke knyttet mine moralske argumenter til «transcendente prinsipp». Jeg har heller ikke mange innsigelser mot Møens beskrivelser av utviklingstrekkene i den globale kapitalismen. Men jeg mener ikke disse utviklingstrekkene er «den aller viktigaste grunnen» til at vi i dag bør være skeptiske til «stortilte samfunnsendringar». Slike «grandiose» planleggingsprosjekter hadde, vil jeg tro, moralske omkostninger også før fremveksten av den globaliserte nettverkskapitalismen. At vossingen Møen velger å bruke store deler av sitt innlegg på en psykologiserende form for mistankens hermeneutikk, er bare å ta til orientering.