Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det glemte området

Unni Rustad
  • General Dostum og Muhammed Atta har gått til full krig mot hverandre i Mazar-området. De to bandittene har hatt små sammenstøt ofte, nå er det langt alvorligere ting på gang. De verste kampene er visstnok rett uttafor byen. Butikker er stengt, folk tør ikke gå ut, alle er redde, 50 er drept. Foran meg på veggen henger bildene av noen av unga vi traff i Mazar på konferansen vår for ett år sia. Jeg ser på den turkmenske gutten som er kry av veska vi delte ut til alle – den som det står «Vi er Afghanistans framtid» på. Jeg ser på ansiktene til de fire rønnerne fra senteret for gatearbeidende barn foran meg – ikke bortskjemt med livets goder noen av dem. Og Halima som ikke kan høre eller snakke, men som tegna en tale om jenters rett til å lære, mot Talibans overgrep, mot våpenmenn, mot folk som slår barn. Jeg ser inn i det alvorlige ansiktet hennes, hun står sammen med den stolte mora si og holder plakaten med tegningene som klart og tydelig forteller hva hun hadde på hjertet. «Vi er de fattige og fattige lider alltid mest når noe skjer, enten det er kamper eller naturkatastrofer,» sa en av de kloke unga mellom åtte og ti den gangen. En av de unge jentene svarte sånn på spørsmålet hva hun er redd for: «Lyden av raketter, Taliban, angrep fra væpna folk, kidnapping, farlige mennesker, trafikkulykker, krig, lærere som slår barn og Afghanistans mangel på enhet.» «Jeg er lykkelig når det er fred. Å gå på skolen gjør meg glad – blomster, også. Jeg blir lykkelig når jeg ser ei elv. Jeg er redd miner, våpen og bikkjer,» sa en annen av ungene mellom åtte og ti. Hvor er de nå, disse unga som drømmer om fred, blomster og rennende vann? Hva leser Halima i ansiktet på mora si i dag? I går ringte vi en som bor i utkanten av Mazar. Han fortalte at de satt inne uten å tørre å gå ut for å kjøpe brød. På søndag skulle vi reist til Jawzjan og Sar-e-Pul vest for Mazar. I dag hører vi at Jawzjan er erobra av Dostum, og det er kamper i Sar-e-Pul. Veien mellom Mazar og ungene i gruppene våre er stengt. Våpenmennene rår. Mens jeg skriver, kommer det e-post fra vår mann Sarwar i Mazar som forteller at han ikke kan gjøre noe, ingen organisasjoner jobber lenger, kampene ser ut til å nærme seg byen. I går, i et av ungdomssentrene vi støtter her i Kabul, møtte vi fire utsendinger fra Dostums ungdomsavdeling. De vil gi bort en computer til sentret, og prøver å få et bein innafor her hvor det samles mellom 200 og 300 unger og ungdom. Så de har planer, men hva med alle disse soldatene som kjører rundt i Kabul i imponerende biler fulle av struttende våpen – og disse Coalition Forces – hva slags planer har de? Hvorfor griper de ikke inn mot dem som terroriserer befolkningen i nord? Det er ikke bin Laden ungene i Mazar-området er redde for. De er redde et par menn alle veit navnet på og veldig godt veit hvor bor. Disse bandittene går rundt i verden som respekterte mennesker og kommer til Kabul på forretningsreiser. Dostum har fire amerikanere som bodyguards, og står han ikke fremdeles på amerikanernes lønningsliste? I Washington og London er det ikke plass på dagsorden til folk i Mazar-området, de passer ikke inn i politikken for øyeblikket. Det er jo en krig mot terror på gang, må vite. En av de opprørte kollegaene mine kommer innom og er fortvilet og rasende. «Hvem har skapt Dostums makt?» sier han, «Hvem har gitt denne forbryteren penger til å fø på mer enn 4000 mann?». Han slår i bordet og sier at dette er en av krapylene brakt tilbake til landet av USA og fremdeles under deres beskyttelse, uansett hvor mye død og terror de sprer rundt seg. Unga i Mazar-området har ingen grunn til å håpe på hjelp. Jeg kom på at noen av Attas menn var tilstede på konferansen vår den gangen, de satt på første rad og hørte ordene til disse unga, så engasjementet og drømmene deres, redselen for våpen og krig. En av de unge jentene stod foran dem og sa: «Vi vil at det internasjonale samfunnet skal samle inn våpnene, avvæpne geværmennene sånn at vi trygt kan gå på skolen og tjene landet vårt.» Unni Rustad jobber for tida på et barnehøringsprosjekt som skal styrke afghanske barn og ungdoms rettigheter. Prosjektet er et samarbeid mellom Rädda Barnen, Redd Barna og Unicef i Afghanistan. Brevene er opprinnelig sendt til venner og kjente i løpet av det siste året og vil bli trykket i Klassekampen hver mandag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent