Støyen fra årets kommune- og fylkestingsvalg har lagt seg. Tilbake er bare noen stygge plakater. Pluss en del blide fjes. I tillegg en hel del gnellsure personer som tapte oppslutning. Her burde jeg sjølsagt ha nevnt partier som KrF, Høyre og RV, men motet svikter. Jeg skal derfor nøye meg med å si at partiene trekker forskjellig konklusjoner av valget. Men uansett om de var valgets tapere eller vinnere så snakker de om oss. Og oss er sofademokratene, ofte omtalt som heimesitterne. Alt i august våget jeg å spå at vi ville bli de virkelige valgvinnerne. Informerte personer vil vite at jeg fikk rett som bare det. Rundt 42 prosent ga sin støtte til sofademokratene, altså suverent den største gruppen av velgere. Likevel er det at jeg fikk rett galt! Det hevder i alle fall både politikere og eksperter. (Så da er disse tåkefyrstene i hvert fall enige om noe). Utallige spaltemetre er blitt ofret på kommentarer og analyser som skal forklare hva som foregår inne i pappskallene på oss svikefulle. For det er det noen sier vi er – svikere og pappskaller. Andre sier vi har det for godt. I tillegg har vi også de angstbiterne som mener vi er en fare for demokratiet. Undergangen er nær, som kjerringa sa, gubben hadde fått flis i fingeren. Men finnes det så en eller flere grunner til at vi boikottere stadig øker oppslutningen? Eller er vi bare hjernedøde? Personlig tror jeg årsaken til vår valgboikott er like tallrike som knuste ølflasker etter en russefest i mai. I et forsøk på å strukturere noe av det tankemessige vrakgodset som finnes mellom mine ører skal jeg gjemme meg bak en annen prateglad herremann. Til og med en kar som brukte stemmeretten sin. I Klassekampen 4. oktober lanserte Audun Lysbakken teorien om at mange føler seg maktesløse og fremmedgjorte i politikken. Føler at ingen taler deres sak eller beskriver deres virkelighet. Han mener også at mange har erfaring for at viktige sider ved livene deres er i andres hender. Kort sagt at det de gjør og mener ikke utgjør noen særlig forskjell. En annen av hans gode påstander er at de som veit at de har noe å si vil være mer tilbøyelig til å finne veien til valglokalet enn de som føler seg maktesløse.