Debatten omkring Åsne Seierstads bok illustrerer et ekte etisk dilemma: På den ene side skal litteratur beskrive menneskelige erfaringer slik at det kommuniserer med mennesker i den historiske virkelighet. På den annen side skal ikke litteratur medføre at menneskers integritet krenkes ved at det som befinner seg innenfor levende menneskers fortrolighetsgrense blir offentlig eie. I stedet for å reflektere dette dilemmaet, har debatten omkring Seierstads bok hatt et goddag-mann-økseskaft-preg. En del av anklagene mot Seierstad har vært unyanserte og tendensiøse. Det hevdes at hun ikke kjenner afghansk kultur, og det kan hende det stemmer. Men hvis underteksten er at hun «ikke forstår at vold kan være en måte å vise kvinner respekt på», er det god grunn til å skrive bok om det. Det er nok å minne om at det var da det private ble et offentlig anliggende, kvinnemishandling ble omdefinert fra «husbråk» til samfunnsproblem. Litteratenes svar på kritikken har vært altfor enkelt. Litteraturviter Harald Nilsen forsøkte i Dagbladet 3. september å sette punktum for debatten ved å sette den inn «i sin rette sammenheng». De forargede informeres om at litteratur dreier seg om fiksjon, ikke om virkelighet. Nilsen forutsetter at diskusjonen bygger på en misforståelse som lett lar seg oppklare: Jeg som trodde bokhandleren i Kabul var bokhandleren i Kabul!