Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Drømmen om framtida

Unni Rustad
  • I to landsbyer i Badakshan har vi barne- og ungdomskonferanser og prosjekter. Ingen av landsbyene finnes på det store kartet mitt. Ubeskrivelig er et ord som passer fint på veiene vi tar oss fram på. Underveis må jeg ut og ta bilder av et helt arbeidslag som jobber krumbøyd med sigd gjennom hveiteåkeren langt oppe i fjellsida, på vei mot den blå himmelen. Det er vakkert her, med bakker og fjell, sletter og elver. Jeg ser en fugl med en bunt fjær på hue, som en romersk legionær. Rett som det er kommer en stor saueflokk og tar all plassen – fettrumpene deres disser i takt. Eslene er i farta som vanlig – nå er mange av dem fullasta med de tørre stilkene fra opiumsfeltene. Stilkene er kutta med sigd og pent bunta, eselhuer og travende bein stikker ut av enorme, brune lass. Vi passerer så tett at jeg kan telle stripene etter den lille kniven de bruker på valmuehodet for å trekke ut safta. Mafiaen er på vei til brukerne med varene, resten skal være med å få fyr på bålet sånn at folk her kan få seg en kopp te og litt mat. En mann driver og tresker, han svinger trespaden med stor kraft opp fra den gule haugen foran seg, og hvetekornene detter i bakken, mens skarnet farer med vinden som gule skyer mot det grå fjellet bak. Ved en stor bekk stopper vi og spiser verdens søteste melon. I utkanten av landsbyen vi skal til, passerer vi to kremmere som har hver sitt knytte av sekkestrie på ryggen. Fra sida ser jeg at det er motebutikken som er på vei, inni sekkestria ligger en eksplosjon av sterke farger i lag på lag. Men jentene og kvinnene vi treffer, har ikke tid til sånt i dag. Vi går sammen mellom leirhus i landsbyen til skolen hvor jentene skal presentere meningene og forslagene sine etter diskusjonene de har hatt i gruppene sine. Uttafor skoleporten er det stor opiumsåker. Innafor er plassen full av jenter i svarte kjoler og hvite skaut, lærere i sin fineste stas, noen landsbyledere er på plass, ikke så mange som hos gutta, selvfølgelig, og det er fint pynta med plastikkblomster, flagg og bannere. Først er det som vanlig resitasjon av Koranen. Dette kan de fleste i de fleste aldre i Afghanistan, og noen ganger er det veldig vakkert, som i dag, hvor Najiba på 12 lukker øya og synger om den kloke og barmhjertige profeten. Så går det slag i slag. Jentene leser dikt, holder taler, synger sanger og spiller rollespill om det de har på hjertet. Og det er ikke lite. Belqis på 13 holder denne talen til forsamlingen: «Venner, vær så snill og hør våre stemmer. Fordi vi er jenter, har vi ikke vinger, vi trenger deres hjelp og støtte. Vi har lidd mere enn andre på grunn av krigene, og vi er så trøtte av dem, for i mange år kunne vi ikke gå på skole, enten på grunn av geværmennene eller på grunn av Taliban. Vi drømmer om å bli leger, ingeniører, eller i det minste lærere. Jeg snakker ikke bare om landsbyen vår, jeg snakker om situasjonen i hele Afghanistan. Hvis vi jenter i Afghanistan får sjansen kan jeg garantere at vi kommer til å bli gode leger, gode ingeniører og vi kan tjene landet bedre enn andre. Vi trenger bare oppmuntring. Det første er god utdannelse. Det andre er at skolen er veldig langt unna. Dette skaper problemer for oss, vi bruker to timer på skoleveien. Når vi endelig kommer fram, er det ingen gode lærere der, ingen klasserom. Hvis dette fortsetter, kaster vi bort tida med å gå der. Vi vil at dere skal være oppmerksomme på dette.» Ei anna jente sa at geværmennene måtte avvæpnes, og at våpnene deres måtte gis til ansvarlige mennesker. «Vi ser menn med gevær på skoleveien, og det gjør oss redde,» sa hun, og fortalte at det er jenter som ikke går på skolen på grunn av dette. Ei gruppe sang en sang om hvor trøtte de er av krigen. «Mødrene våre er trøtte, også,» sang de, «de har mista sønnene sine. Vi vil ikke ha geværer, vi vil ikke ha håndjern på, vi vil ha utdannelse. Vi vil ikke ha høstens og vinterens kulde og snø, vi trenger å le, vi trenger vårens varme. Vi vil ha kjærlighet fra foreldre og lærere. Vi spør ikke om mat, for vi har skjønt hvor viktig utdannelse er, den gjør livet enklere». «Gi jenter rett til å bli ferdig med skolen før de må gifte seg,» ba ei anna i gruppa, og gjentok et krav som jentene ofte legger vekt på. Tidlige ekteskap og tvangsekteskap skulle ikke skje, sa de. Og så var det hjerteskjærende rollespill om ei jente som ikke kom på skolen, og da klassekameratene gikk til huset hennes etter noen dager, lå faren sjuk, og det var ingen klinikk i området, og ingen transport til hovedstaden, og faren dør mens datteren sitter maktesløs ved sia hans. En fjortenåring snakka om hvordan lærere slår og ikke er interessert i barna, og fortalte hvordan landsbybarn har masse problemer kulturen ikke gir dem lov til å snakke om. Men i dag snakker de alle sammen – fra åtteåringen som må løftes opp på en benk, til den lange tenåringsjenta. Og lærere og landsbylederne lytter intenst, på en helt annen måte enn mange politikere vi har invitert på tilsvarende presentasjoner som ofte benytter anledningen til å fortelle unga at de tar feil. 14 år gamle Farzana sender med de voksne følgende ord hjem: «Alle barn har rett til å bli respektert. Dette står det også i våre islamske lover. Alle muslimer burde rette seg etter det. Hvis de gjorde det, ville det ikke være noen diskriminering av gutter og jenter, rike og fattige, funksjonshemma og normale, og først og fremst ville utdannelse vært for alle.» Og som så mange voksne vi har møtt før, snakker de som har vært støttespillere i gruppene om hvordan de har forandra syn på unger og ungdom, for de har jo så mange ideer og meninger, tenker på så mye, og flere av dem er jo rett og slett kloke! Tenke seg til. Og jeg har fått nytt påfyll av beundring for afghanske unger og ungdom som ikke har gitt opp håpet, men har drømmer og planer og enorme lengsler etter et normalt og trygt liv, etter å lære noe, bli til noe, se verden rundt seg gå framover og ha en plass i den. Og nok engang prøver jeg å tenke ut flere lure metoder for å få disse ungenes meninger og budskap ut til ører overalt, så de kloke kravene deres kan bli hørt. Unni Rustad jobber for tida på et barnehøringsprosjekt som skal styrke afghanske barn og ungdoms rettigheter. Prosjektet er et samarbeid mellom Rädda Barnen, Redd Barna og Unicef i Afghanistan. Brevene er opprinnelig sendt til venner og kjente i løpet av det siste året og vil bli trykket i Klassekampen hver mandag.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn