Det var et sjokk! Nyheten om privat sykehusdrift i Norge. I vårt sosialdemokrati! Helt imot den norske hovedvirkeligheten som hadde glidd inn i sjela mi som en selvfølge etter hvert som jeg vokste opp: Visst var det økonomiske ulikheter i Norge, men alle var like når det kom til grunnleggende ting som skole og helse og andre viktige behov. Vi sto i en rettferdig kø og ble behandlet i tur og orden, enten det var hos helsesøster på skolen for å bli veid og målt eller på landets sykehus i alvorlige tilfeller. Slik er et samfunn trodde jeg. Men så kom Ring!Nå er det blitt verre. Alle tjenestene som er tatt fra oss og blitt varer, gitt til noen få så de kan tjene penger på oss. Selvfølgelig kostet det noe å få telefon før også, og jeg måtte stå i kø for å få den. Men travelhet hadde jo enda ikke blitt en egenskap du helst skulle kunne skryte av, så jeg sto tålmodig i køen, i trygg forvisning om at ingen sneik. Da familiens telefon gikk i stykker etter en litt røff behandling, fikk jeg en ny på Televerket. Det var ulovlig å skade Televerkets eiendom, men med en dårlig unnskyldning klar og en formaning om at "Televerkets telefoner er de mest solide i verden, jenta mi," gikk jeg hjem med en fin ny rød telefon - lik alle andre telefoner i Norge - helt gratis. Det var tider det!Televerket ble Telenor og Bravida og hva vet jeg - jeg mista raskt oversikten i urskogen av datterselskaper. Telefonkvaliteten og papirkøen og all hyggen forsvant. Køen i telebutikkene er jeg dårlig motivert for. Jeg interesserer meg jo ikke for telefoner. Uff, så mange og dyre de er! Tid og krefter krever det å handle riktig. Det var langt enklere da dette ble ordnet av et Verk. Da slapp jeg også kremmerne fra de nye telefonselskapene, som til stadighet er på linja og vil ha meg til å vurdere hvor mye jeg kan spare hvis jeg velger dem. Nei, denne valgfriheten har virkelig ikke forbedret hverdagslivet. Jeg syns det er et slit nå jeg. Men da: Ett verk, ett abonnement, en pris, og en telefon, og så kunne jeg lese eventyr for ungene mine i fred. Energiverkene er også blitt selskaper, som helt sikkert skal si opp folk og skape skandaler i avisene de også, om høye lederlønninger til ekspolitikere og fagforeningsfolk med sans for karriere. Tid og kløkt må til her også, så badevannet til ungene ikke blir for dyrt. Strømprisen gav jo en skikkelig karamell i økonomien i vinter, så nå setter jeg meg inn i hele landets ulike strømpriser, selv om jeg ikke har den minste interesse for dette. Jeg tenkte på å velge Ustakveikkja Energi, men de er ikke helt billigst. Navnet fristet. Mens jeg overveide dette og ukentlig var inne på nettet for å sjekke priser, var prisen plutselig blitt for vill til å la seg binde. Det skjedde vel den uka jeg gikk i fjellet og ikke riktig rakk å følge med. Naive drømmer! Fine navn og denslags er ikke en måte å tenke på i Norge i dag, hvor til og med bestemor skal ut på anbud. Kvantitet kort og godt. Det er det som teller. Kroner og øre. I alle sammenhenger.Også på jobben, hvor kollegaer nå heter kunder. En hverdag med internfakturering og kundebehandling, som om jeg er en selger! Selvforståelsen får seg en ørefik når jeg sitter på T-banen også - som jeg alltid har gjort - og plakatene på glassruta kaller meg kunde! Jeg er jo togfrelst og reiser kollektivt uansett hvor dyrt og dårlig det blir. Oslo har altfor mange biler fra før etter min mening. Håpløst idealistisk tror jeg at ungene mine ville fått det så mye koseligere i en by med 60-tallsnivå på privatbilismen, slik det var da jeg raste av gårde på sykkel til skolen. Visdom, mot og måtehold var oppskriften på en god borger i antikken. Da jeg vokste opp, var solidaritet enda en dyd. I dag gjelder det visst bare om å være smart. Følge med, se hvor du kan få det billigst. En luring må jeg bli. Slik er livet blitt og 60-og 70- tallet er langt borte. En kan vel bli raddis av mindre? Men politikk blir det neppe tid til framover. Nå gjelder det å jobbe overtid og helst få svart betaling, om ungene skal fly fra treroms-reiret før de fyller 30 år. Boligpolitikk er det ingenting som heter lenger. Marked heter det. Overalt. Jeg kommer nok aldri til å venne meg til det.