Drømmen om skolegang
- En ni-ti år gammel landsbygutt kommer løpende til mor, sprekkeferdig av store nyheter. Rektor på skolen har registrert navnet hans, og vil han skal begynne på skolen. Mor blir rasende. «Hva er det du sier?» farer hun opp. «Hvem skal jobbe hjemme da? Hvem skal bære inn ved og vann?» «Men mor, jeg vil studere, jeg vil bli doktor eller ingeniør» prøver gutten seg. «Ti stille! Jeg skal be faren din slå deg når han kommer hjem!» sier mor. Far kommer inn; han blir enda sintere enn kona. «Ingen i vår familie går på skole, hva er det du trur?» roper han. «De andre barna går på skole», gråter gutten. «Skole er for rikfolk. Du har å jobbe med meg for å fø familien, det er ingen skole for fattigfolk,» sier far, griper fatt i gutten og denger løs. Det banker på døra, og en lærer kommer inn. Han får hele historien, og snur seg mot faren. «Du er en mann uten utdannelse, og nå vil du at sønnen din heller ikke skal lære noe. Hvis du ikke har kunnskap, kan du ikke kjenne Gud,» sier han alvorlig til faren som tenker etter. «Han kan jobbe sammen med deg etter skolen,» sier læreren. Faren går med på det, sønnen får prøve seg på skolen. En lærer med solbriller og vestlige klær kommer inn i en liten gutteklasse. Han begynner med å rope opp navn. Vår venn er ikke på plass. De andre sier at han kommer nok snart, han har lang vei å gå, og er nok bare litt forsinket. Når gutten kommer, er læreren sint. Han trenger ikke å komme på skolen når han ikke engang kan komme tidsnok, sier læreren. Han griper kjeppen sin og slår gutten, sjøl om de andre ber pent om at kameraten må få en ny sjanse. Så ser vi gutten sitte fortvilet og aleine og snakke med Gud. «Skolen er så langt unna, jeg klarer ikke å komme tidsnok, så læreren slår meg. Fordi jeg går på skolen og ikke hjelper far, slår han meg. Jeg får slutte på skolen og jobbe sammen med far», sier gutten trist og oppgitt. Slik oppsummerer gutter i en landsby i Badakshan noen av problemene sine. 130 jenter og gutter i to landsbyer her har vært med i ukentlige diskusjonsgrupper hvor de har snakka om sin egen situasjon og hvilke forandringer de drømmer om. Etterpå skal de jobbe videre med konkrete ideer. Et par av gutta har gått tre timer hver vei for å være med på diskusjonene. På siste møte forberedte de hvordan de skulle presentere meningene sine til landsbyen og skaffe seg støtte blant de voksne. Nå sitter fedrene deres foran dem, landsbylederne, store og små brødre er på plass, mullahen er her, og lengst borte ved den bakre muren sitter en gjeng med småjenter. De større jentene skal ha sin framføring etter lunsj, da kommer kvinnene. Rundt oss på alle kanter er det høye fjell, det er ikke langt til Tadjikistan-grensa. Klimaet er hardt og hver meter jord er utnytta. Rundt om på alle veggene henger rapporter fra diskusjonene. Ei gruppe mellom 14 og 18 beskriver en vanlig dag sånn: Klokka fem: står opp, forbereder oss til skolen, tar dyra på beite. Klokka sju: jobber, gjør lekser, går på skolen. Klokka tolv: vasker hendene, spiser lunsj, ber ettermiddagsbønn, hører på lærerens spørsmål. Klokka fire: kommer tilbake fra skolen, henter dyra hjem og steller dem. Klokka åtte: spiser middag og ber.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn