Jeg har til dags dato ikke truffet ett eneste menneske som liker kakerlakker. Ikke så rart. Vi skvetter til ved synet av dem, og tanken på at de gjemmer seg rundt oss en plass – i klesskapet, under kjøleskapet, bak matvarene på kjøkkenet, eller nedi vannkokeren – gir oss frysninger på ryggen. Her i Australia måtte til og med en venn, en vegetarianer som er mot å drepe dyr, innrømme at han innimellom føler en viss glede ved å høre den knasende lyden av en kakerlakk som blir tråkket til døde. Han kan med stor flid berge både fluer og annet småtteri fra å dø, men kakerlakker? Aldri i livet. Butikkene tilbyr oss alskens varianter av insektmidler som garantert tar livet av kakerlakker i mils omkrets. Det er fristende å gå amok med den ene sprayflaska etter den andre. Spray de infiserte områdene, står det på flaska, og kakerlakkene holder seg unna i opptil tre måneder. Men det er noe som holder oss tilbake. Det er ikke særlig fristende å spraye brødbokser, vannkokere og mathyller med insektmidler, og innerst inne veit vi at kakerlakkene kommer, og er der, uansett. Sannsynligvis enda mer overlevelses- og motstandsdyktig mot vitenskapelig utpønska insektmidler. Overlevelsesdyktig, ja. Det er nettopp det kakerlakken er. David Attenborough ble nylig på tv her nede spurt hvilke dyr han trur eventuelt vil overleve menneskene. Han spådde at rotter og kakerlakker har framtida foran seg fordi de er så flinke til å tilpasse seg nye omgivelser. Det blir også hevdet at i hvert fall ett insekt vil greie å overleve atombomba og rusle ufortrødent rundt, nemlig kakerlakken. Vi kjøper glatt denne teorien. Kakerlakkene overlever det meste. Her om dagen hørte vi en historie om en kakerlakk som hadde havnet i oppvaskmaskina. Den durte og gikk på 65 graders temperatur og vasket og skylte, slik at kopper og glass skinte om kapp. Ut av oppvaskmaskina trippet en kakerlakk. Den sjanglet noen skritt framover, men fikk fort opp dampen og pilte under nærmeste utilgjengelige åpning. Til tross for menneskenes avsky for kakerlakker, har jeg dumpet borti to barnesanger som skildrer dem på troskyldig vis. I Norge synger vi Inger Hagerups sang om: «Herr Kakerlakk i fotsid frakk og med for store sko. Gikk på basar og vant et par kalosjer nummer to. Herr Kakerlakk sa tusen takk og pakket gaven sammen. Nå går jeg hjem og viser dem til barna og madammen.» I Nicaragua synger ungene om kakerlakken som ikke kan gå fordi den mangler bakbeina. Da den støtte på ei maurtue, tok nemlig de skøyeraktige maurene og spiste opp føttene til kakerlakken. Men legg merke til at også i denne sangen, tyder alt på at kakerlakken fortsatt lever. Kakerlakkene er kommet for å bli, ja, de er her allerede, kan vi slå fast med ei omskriving av Jaglands berømte sitat. Til og med iskalde Norge har fått besøk av dem. De sniker seg inn i koffertene til sydenfarerne fast bestemt på å erobre nytt land. Bare en ting kan sette en kakerlakk ut av spill uten voldelig innblanding fra oss: Havner den på ryggen, er den dødsdømt. Da ligger den der ute av stand til å snu seg rundt og spreller med beina til den dør. Da kan vi stå og titte på den et lite øyeblikk, triumfere og føle oss overlegne. Men innerst inne veit vi at i samme øyeblikk som kakerlakken vandrer heden, er en ny kakerlakk på vei inn gjennom dørsprekka. Og skal vi overleve uten å bli fullstendig klin kokos, må vi bare la være å tenke på det.