Fire land utmerket seg med sin støtte til Bush og Blair i deres angrep på og okkupasjonen av Irak. Det er Australia, Spania, Danmark og Polen. De har alle i ettertid vært fremme i media på en lite flatterende måte. I Australia har statsminister John Howard og hans regjering fått passet påskrevet av en tidligere etterretningsoffiser som gikk av i protest mot de australske motivene for å gå til krig. Han sier: «Regjeringen løy hver gang den vinklet, fordreide eller benyttet selektiv og fabrikkert informasjon om Irak. Overdrivelsene var så graverende at det var ren uærlighet». I Spania hevdet statsminister José Maria Aznar og hans regjering at regimet til Saddam Hussein hadde forbindelse til terrornettverket al-Qaida. Regjeringa kom med sin påstand til tross for at den kjente til en rapport fra det spanske hemmelige politiet CNI om at det ikke fantes opplysninger som kunne bekrefte en slik forbindelse. Det samme politiet reiste også tvil om hvorvidt Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, uten at det hindret Aznar i å hevde at Irak hadde tonnevis av dem, han kunne til og med fortelle hvilke. I Danmark ble det i juli en smule rabalder fordi Folketinget, før det hadde besluttet å la danske soldater delta i krigen i Irak, hadde krevd en redegjørelse for hvilke beviser som fantes for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. I en skriftlig redegjørelse viste utenriksminister Møller til at Hans Blix i sine rapporter til FNs sikkerhetsråd hadde slått fast at det manglet regnskap for betydelige mengder kjemiske og biologiske våpen. (Det må være mange papphoder i Folketinget siden de godtok et slikt «bevis»). I Polen, som tyske media omtaler som USAs trojanske esel i Europa, er bildet noe annerledes. I det nå demokratiske landet har det ikke vært ført noen offentlig debatt om Polens deltakelse i krigen mot Irak. Og Polens utenriksminister har ennå ikke lært seg helt at man må skille mellom den egentlige begrunnelsen og den som sies offentlig. Ikke et ord om masseødeleggelsesvåpen eller al-Qaida fra han. Tosken sier frimodig til Dagsavisen at begrunnelsen var olje. «Vi ønsker at polske petrokjemiske bedrifter skal ha direkte adgang til Iraks råolje. Det var det endelige målet vårt». Nå har de inngått samarbeidsavtaler med amerikanske oljeselskaper og ser fortrøstningsfullt mot framtida. Lederne i åtte europeiske land sendte før krigen et støttebrev til Bush. I brevet snakker de om behovet for «å befri verden for faren som Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen utgjør». Da dette ble skrevet, var det overveldende sannsynlig at disse påstandene var usanne. Og i juni sa Hans Blix til BBC at han ble forelagt de beste etterretningene som USA og Storbritannia hadde, og som skulle bevise deres påstander. Da de var undersøkt på stedet, kommenterte han: «Jeg tenkte – min Gud – dersom dette er de beste etterretningene de hadde og vi finner ingenting, hva da med resten?» Hans Blix ba om at inspektørene fikk fire måneder til på seg for å kunne trekke en sikker konklusjon på sine undersøkelser i Irak. Det ble han nektet av USA. De fryktet, eller rettere, de visste, at da ville påskuddet for okkupasjon falle bort. Og jeg ser at Sveriges nå drepte utenriksminister Anna Lindh på spørsmålet om hvordan Sverige ville stille seg til en amerikansk ledet militær invasjon uten et FN-mandat svarte følgende: «Det ville i så fall ikke være i samsvar med folkeretten, og vi forutsetter at det ikke skjer. Det er FNs sikkerhetsråd som har ansvar for spørsmålet, og bare rådet kan beslutte om militære inngrep. Sverige støtter med andre ord ingen militær operasjon mot Irak uten støtte av FNs sikkerhetsråd.» Med en slik klarhet kunne en svensk utenriksminister sette tingene på plass. Men hun var svensk utenriksminister og ikke norsk. Vi ser altså hvordan makteliten i USA har alminneliggjort løgna. Den forhindret at FNs våpeninspektører i Irak skulle avdekke sannheten. Makteliten i USA neglisjerte folkeretten og FNs sikkerhetsråd og startet krig på egen hånd. Dette er den såkalte frie verdens lederskap. I praksis betyr det at USA gjør hva det vil. Men det finnes også et annet USA, amerikanere som gjennomskuer Bush og kompani, og som sier fra. Kanskje vil Bush få svidd fingrene sine på dem?