Tidlig tirsdag morgen. Jeg står foran det halvskitne speilet, stirrer inn i et par blodskutte øyne, og bare vet det. Hinsides enhver rimelig tvil. Jeg er en lokal- og regionalpolitisk junkie. Du har kanskje sett meg i en bod eller på et gatehjørne, og tenkt at jeg var engasjert? Ha! Russøkende atferd tenker jeg vi kaller det. Du har kanskje latt deg forlede til et øyeblikks beundring av min uoppslitelige interesse for nærmiljøets utfordringer? Ute av stand til å gjenkjenne opplagte tegn på abstinens og truende delirium? Det er klart jeg kan se tilbake på noen varselsignaler som ble ignorert. Selvfølgelig er det noe som er galt når du ikke lenger er i stand til å skille mellom ditt eget og andres nærmiljøer og alle lokalsamfunnspolitiske temaer vekker det samme siklende begjær. Nå klarer jeg bare å tenke på at det er fire år til neste gang, og jeg kan ikke begripe hva slags substitusjonsterapi som skal redde meg fra det distriktspolitiske patriothelvetet.