Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Erasmus i Cancun

Camilla Bakken Øvald
  • «Mor Nille kan ikke fly. En sten kan ikke fly. Ergo; mor Nille er en sten,» resonnerte Erasmus Montanus. Holbergs parodi på en pompøs akademiker passer godt på mange økonomers resonnement om liberalisering og utvikling. Med selvutnevnt patos hevder betydningsfulle fagfolk at økonomiske modeller og analyser viser en udiskutabel positiv sammenheng mellom liberalisering og utvikling. «Handel er bra for utvikling. Liberalisering øker handel. Ergo; liberalisering er bra for utvikling.»Nyliberalismens fanebærere hevder de har objektiv og signifikant (gyldig) dokumentasjon på at frihandel vil føre til vekst og utvikling over hele kloden. Væpnet med økonomiske analyser og modeller har de vestlige landene «forhandlet» seg fram til utallige liberaliseringsavtaler i WTO. Denne gangen sa utviklingslandene nei. Vet de kanskje ikke sitt eget beste? Økonomi er et komplisert tema. Både fordi vi ofte ikke med sikkerhet kan vite sammenhengen mellom årsak og virkning, og fordi det krever matematisk og modellteknisk kunnskap å diskutere faget. I Cancun så vi nok et bevis på hvordan vestlige forhandlere forsøkte å bruke den siste problemstillingen for å eliminere den første. Et av de mest kontroversielle temaene på møtet i Cancun var hvorvidt det skal startes forhandlinger om regler for investeringer, åpenhet i offentlig innkjøp, konkurranseregler og handelshindringer. Mange land er særlig skeptiske til en avtale om investeringer. I teorien viser økonomiske modeller og de fleste empiriske undersøkelser en positiv sammenheng mellom utenlandske investeringer og vekst. I realiteten er dette et komplisert tema, som handler både om økonomisk politikk og om demokrati. Investeringer er en forutsetning for økonomisk vekst, men dette betyr ikke nødvendigvis at multinasjonale selskaper bør få frie tøyler. Mange utviklingsland er bekymret for å miste kontroll på viktige områder ved tap av økonomisk-politiske virkemidler, dersom det undertegnes en investeringsavtale diktert av de vestlige landene. Behovet for å etablere egen industri, egne institusjoner og ha en viss kontroll over produksjonen, kan være vel så viktig som å tiltrekke seg multinasjonale selskapers investeringer. Mexico har inngått en avtale om investeringer gjennom NAFTA, men undersøkelser viser at de såkalte «spill-over»-effektene ikke har vært særlig store når en studerer det meksikanske markedet på mikronivå. Skepsis og motstand mot WTOs omfattende agenda har økt de siste årene. De reelle negative følgene av liberalisering og privatisering blir stadig mer åpenbare. Likevel dominerer fortsatt nyliberalistisk tankegang hos de fleste økonomer og politikere. Til tross for markedsliberalistenes hegemoni innenfor økonomifaget, har flere stilt seg kritisk til mange av analysene som er gjennomført. Økonomene Rodriguez og Rodrik gjennomgikk for eksempel flere av de viktigste bidragene innenfor dette feltet i en artikkel i 1999. De fant mangler eller direkte feil i samtlige metoder, og hevdet at de utallige analysene av forholdet mellom frihandel og vekst ikke nødvendigvis beviser at det finnes en positiv sammenheng. Dersom det er et behov for å gjenta de samme analysene og argumentene gang på gang vitner vel dette heller om tvil, også blant liberaliseringstilhengerne? Økonomisk debatt av denne typen foregår i tidsskrifter som The American Economic Review, The Economic Journal med flere. De færreste av bidragene er leselig for andre enn økonomer. Økonometriske beregninger og økonomisk språk har også preget forhandlingene i WTO. Dette gjør det vanskelig å kommentere og kritisere analysene, og ekskluderer både land og organisasjoner som ikke har de nødvendige ressursene og ekspertisen. Det formelle økonomiske språket må oversettes til norsk, slik at det er lettere å gjennomskue argumentene for frihandel og liberalisering. Det finnes empiriske undersøkelser som viser at det er en sammneheng mellom liberalisering og vekst, men hvilken vei denne sammenhengen går, eller om denne veksten gir ønsket utvikling er uklart. Vi må tørre å møte frihandelstilhengerne på deres egen banehalvdel; den fagøkonomiske. En demokratisk debatt om frihandel krever at den fagtekniske argumentasjonen gjøres tilgjengelig for de som ønsker det. Den økonomiske retorikken bak avtaler i WTO må leses, diskuteres og kritiseres. Nyliberalistenes tyngde hviler ikke på økonomiske modeller og analyser, den hviler på de vestlige landenes makt og trusler. I etterkant av Seattle i 1999 hadde tidsskriftet The Economist en forside med overskriften «De virkelige taperne fra Seattle», illustrert med et fattig barn fra India. I fullt alvor og ekte Erasmus Montanus-stil skriver anerkjente økonomer om ministermøtets kollaps og de dramatiske, entydige negative følgene dette vil få for fattige. Sannsynligvis vil vi se lignende analyser også i etterkant av Cancun. I stedet burde de holde kjeft, lyttet til hva utviklingslandene har å si, med Holbergs budskap klart i minne: «Du skal ikke misbruke kunnskapen din til å sette deg over andre».Camilla Bakken Øvald, økonomistudentØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent