Den nye Holmèr?

Eline Lønnå

Det uoppklarte drapet på statsminister Olof Palme henger som en svøpe over etterforskningen av drapet på utenriksminister Anna Lindh, og etterforskningssjef Leif Jennekvist har allerede fått tilnavnet Den nye Hans Holmèr, etter den beryktede etterforskningslederen under Palme-etterforskningen. Holmèr er mest kjent for sin insistering på det såkalte kurdersporet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Svarte uten å svare

Klassekampen omtalte torsdag et intervju med forsvarsminister Kristin Krohn Devold, der hun lot seg framstille med ekstreme synspunkter til støtte for Bush-administrasjonens nye militære doktriner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

De tapte illusjoner

Steinar Alsos

Jeg trodde ikke jeg hadde så mange illusjoner om hva som skjedde under store internasjonale forhandlinger. Jeg trodde jeg visste at de store gjør som de vil, og at det er for jævlig. Men det er faktisk litt verre å se det selv. Det er i skrivende stund noen timer siden det reviderte forslaget til slutterklæring fra Cancun ble lagt fram. Forslaget er et så grovt overtramp mot alt som heter demokrati, forhandlingsetikk og vanlig folkeskikk at det er vanskelig å tenke seg hva som kunne vært verre. Det politiske innholdet vil være en enorm seier for alle som mener markedsliberalisme, frihandel og den sterkestes rett i internasjonale forhandlinger er idealer det er verdt å slåss for. For å ta en kort oppsummering: 24. august ble det første utkastet til slutterklæring lagt fram i Geneve. Forslaget møtte en enorm protest fra u-landene. Land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika med flere organiserte seg og la fram et motforslag på landbruksdelen, som har vært det mest konfliktfylte temaet. Etter flere dagers harde forhandlinger, halvannet døgn før møtet etter planen skal avsluttes, kommer et nytt, offisielt forslag. En tekst som ikke nærmer seg u-landene på ett eneste punkt. Punktet om implementering av tidligere avtaler, hvor u-landene mistet det lille de oppnådde i Doha, står uforandret fra førsteutkastet. Det åpnes for å starte forhandlinger på tre av de fire nye temaene, deriblant investeringer. Ikke engang på jordbruk er det en eneste setning som kan gi noe til u-landene. Ikke en eneste. Den eneste endringen er at det nye utkastet forrykker balansen mellom EU og USA kraftig i retning USA. Forslaget er, sies det, i stor grad utformet av WTO-sekretariatet. Ikke av de landene som har ledet de ulike forhandlingskomiteene. Men det er bare et rykte. Kanskje det ikke er sant. En amerikansk NGO-representant jeg traff, hadde vært til stede når USAs forhandlingsdelegasjon ba amerikanske selskap om å drive lobbyvirksomhet inn mot de landene de hadde investert i. Selv fikk jeg, på et møte med den norske delegasjonen, ikke svar på spørsmål om hvilke land Norge allierer seg med på fisk. Det hadde ikke ministeren oversikt over. Men det sto på et ark en byråkrat glemte igjen på det samme møtet. Når dette leses har man sannsynligvis fått en eller annen utgang på toppmøtet. Jeg håper inderlig at u-landene klarer å stå imot, og at de heller marsjerer ut enn å godta denne avtalen. Selv om det kanskje er akkurat det USA ønsker: å provosere fram et brudd sånn at de kan forhandle fram bilaterale avtaler med enkeltland. Men alt er bedre enn dette. Da jeg dro hit, trodde jeg ikke at jeg hadde så mange illusjoner om hvordan sånne forhandlinger foregår. Men allikevel. Jeg trodde faktisk folk som jobber for regjeringer i demokratiske land tok et nei for et nei, at de respekterte at noen kan mene noe annet enn dem selv, at konsensus betydde at alle skulle være enige. Jeg trodde demokrati også satte noen krav til prosessen forut for en avstemning. Og jeg trodde den norske regjeringen i alle fall mente litt med retorikken om at u-landenes hensyn skulle stå i fokus. Så feil kan man ta.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn