En gang i en fjern fortid hadde man her i landet kamp om sproget, alternativt språket. Særlig hissig ble denne en gang på 1950-tallet da det dukket opp noe som ble omtalt som samnorsk. Riksmålsfolket døpte lapskausen om til skamnorsk mens ihuga målfolk så dette som et angrep på i-endelsene. Sånt departementalstyrt press mot maulet eller sproget skulle man ha seg frabedt. I pene strøk av Oslo og på Oslos vestbredd (Bærum) begynte foreldrene å rette skolebøker med samnorsk. Noen av de mest taleføre støttespillerne for denne foreldreaksjonen var kjente forfattere, diktere og lyrikere. Og som alle (?) veit er dette ei samfunnsgruppe med tørre struper og stor sans for lykkepiller i flytende form. Det var derfor ikke å vente annet enn at en gruppe av denne eliten en høstkveld fant en unnskyldning for å okkupere sine stambord på Theatercafeen. Ikke å vente annet heller enn at de var svært tørste, det hadde vært debattmøte om sprogutviklingen tidligere på kvelden. Flere frekke fyrer, både fra Stortinget og målrørsla, hadde benyttet sjansen til å holde sine innlegg på både nynorsk og dialekt! Klart at dannede ganer måtte leskes slik at disse ubehagelige inntrykkene kunne bli druknet. Kvelden var vellykket, stort sett da. Et par av eliten hadde rett nok fort blitt så slitne at de måtte absentere seg (dannet uttrykk for at de ble så drita at de ble aust ut). Resten hadde diskutert sprog, litteratur, teater (viktig kamparena) og utdannelse. Både for allmuen og for de med litt tykkere lommebok enn folk flest. Men siden dette var lenge siden så var ordet privatskole noe man bare forbandt med Sveits og Frankrike, eller Frankrige som de fleste ennå sa. En redaktør, med god kjennskap til Frankriget, hadde rundhåndet spandert smaksprøver fra dette landets vinkultur. En to-tre flasker før stengetid steg en oratorisk begavelse av en forfatter/skuespiller/instruktør opp på bordet og deklamerte fra Jeppe på Bjerget. Mens vindusrutene dirret og sprogsamfunnets støtter jublet avsluttet han med å ramle ned i armene på en stor og sterk kelner. Denne stoiske proletaren leet ikke på et øyelokk. Slike gjester hadde han opplevd før. Og snart var det stengetid.